Mamma Kristina - Just a place about life, cancer & motherhood!

20.11.2012



Det er over.

Kampen er over. Kroppen har tapt. Kreften har overtatt alt. Det er ikke mer å gjøre nå. Det er kun snakk om tid. Kort tid. Det er tøft. Jeg vet ikke hva jeg føler. Får ikke til å føle.

Barna mine. Så mye jeg skulle sagt, men finner ikke ord. Jeg vet de er i de beste hender og vet de kommer til å få akkurat den oppveksten de fortjener. Jeg har alltid savnet en del etter mamma og var veldig opphengt i at mine barn skulle få det jeg savnet - men så innser jeg at det er umulig å sette seg ned å skrive et brev til dem, som i utgangspunktet er det jeg har savnet mest. Hva skal jeg skrive om en fremtid jeg ikke vet noe om? Jeg vet de får det bra og at de får den veiledningen de trenger når humpene står på som verst. Jeg stoler på familien vår!

Dessuten har de bloggen, her kan de lese om oppveksten de har hatt med meg og lese mine innerste tanker om livet og dem. Jeg tror bloggen kan gi dem så utrolig mye! Jeg håper det.

De skal hvertfall vite at jeg elsker dem høyere enn alt her på denne jorda. Det vet jeg dem får vite også - for det er ingen tvil om at jeg elsker barna mine. At jeg må forlate dem river hjerte mitt i stykker, det er så urettferdig!!

Jeg tapte kampen, men jeg har opplevd mye bra i livet mitt. Jeg har verdens beste venner, familie, barn, ektemann, svigerfamilie og listen fortsetter. Jeg er evig takknemlig for alt og alle jeg har blitt kjent med og opplevd noe med.
Tusen takk til alle som har bidratt med noe i livet mitt.

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Jeg skriver rundt meg selv. Jeg vet ikke hva jeg skal føle. Jeg føler ikke.. Jeg klarer ikke!

Kristina døde idag kl 07.00. Dette inlegget skrev hun før hun døde og ba meg om og legge det ut.. Elsker deg kjære<3 håper alt er mye bedre der du er nå<3 du vil bli dypt savnet<3

Omsorg.

Dagene går lissom i fra meg. Jeg har ikke ork til å skrive. Jeg har ingenting å skrive om. Jeg føler ikke for å dele, føler ikke jeg har noe å dele.

Jeg er fortsatt innlagt. Jeg trenger hjelp til alt. Aldri før har jeg vært så hjelpesløs. Så vidt jeg får til å stå selv, hvis jeg har noen som holder meg. Sånn plutselig. Å gå fra å være selvstendig til å være sengeliggende er jammen ikke bare bare. Forhåpentligvis bare midlertidlig..

Jeg kan plutselig forstå alle de pasientene jeg har jobbet med selv nå - den angsten, utryggheten og redselen. Å plutselig stole på at et ukjent menneske holder deg er ikke enkelt. Jeg tror ikke jeg har off'et meg så mye som det jeg har gjort i det siste, det er så ubehagelig å ikke føle seg forstått..

Btw : Hvis du jobber innen helsevesenet, tenk over mengden parfymebruk når du er på jobb ;) Jeg trodde selv at det ikke var så farlig med en parfyme sprut her og der når jeg jobbet, men som pasient så er det faktisk helt jævli å bli liggende med flere parfymedufter opp i nesa.

Dere gir meg mye omsorg. Å logge inn til så mange flotte kommentarer er jo bare kjempe koselig - og jeg får jo litt dårlig samvittighet som ikke har gitt et livstegn fra meg. Skjønner jo dere blir bekymret. Jeg har dager der telefonen ligger urørt og det er sånn jeg trenger det nå. Jeg er ikke i form til å tekste, ringe, blogge eller være på facebook, jeg har nok med meg selv akkurat nå. Og når jeg har overskuddet så stikker jeg innom med en updates eller to. Jeg må følge mine egne behov akkurat nå, det er viktig å lytte til hva kroppen tåler og orker.

Men igjen : TUSEN TAKK FOR ALL OMSORG, OMTANKE OG GODE TANKER!! :) Jeg setter virkelig stor pris på det, men det tror jeg dere vet også - bloggleserene mine har løfter meg mange skritt i tøffe og tunge tider, og for det er jeg dere veldig takknemlig.

Innlagt igjen.

Tilbake på sykehuset. Det gjorde ikke bra for psyken min, nå er jeg på bunnen. Ingenting føles bra nå. Jeg har hatt en knall tøff dag. Der jeg føler meg litt glemt som pasient og nesten litt overkjørt. En blanding av alt for mye å gjøre her og en nedtur psykisk hos meg selv. Litt bedre ble det når jeg fikk bytta rom, til noe større og bedre.

Grunnen til at jeg ble innlagt var at jeg igjen klarte å falle. Eller falle blir vel feil ord, føttene sviktet. Eier knapt fotfeste. Så for min egen del reiste jeg inn i går, det viste seg å være smart, da jeg både fikk panikk og angst bare jeg skulle forflytte meg et par cm - noe som forsåvidt får enda.. At jeg samtidig ikke klarte å tisse selv ga meg ingen spesiell trygghet hjemme.

Så sykehuset ble det. Etter en laaaang natt, uten noe særlig med søvn ble det MR av ryggen. Der kunne de se en svulst som presser på hovednerven i ryggen, så i morgen starter jeg på strålebehandling igjen. I håp om at det ikke blir varige skader.
Nå vet jeg hvertfall hvorfor jeg har hatt problemer med vannlating, avføring og gåingen. Krysser fingrene på bedring, fort. Så langt bare gode tegn da!

Pappa kommer hjem i morgen og blir på sykehuset med meg. Barna er hjemme med tante og der storkoser de seg :) Det gjør godt for mammahjerte å vite. De er vandt til tante og tante er vandt til dem - så rutinene blir de samme og de slipper store forandringer bare pga innleggelsen min. Så glad jeg har tante - hadde ikke klart meg uten!! Barna forguder henne også, og det gjør hele situasjonen enda bedre for meg som mamma :)

Nå skal jeg virkelig slappe av og prøve å hente igjen litt krefter. Jeg er helt tom etter et langt og tøft døgn.

Takk for gode kommentarer, tanker og omsorg - dere gir meg så mye.

Livstegn.

Jeg er tilstede, men ikke sånn som jeg ønsker. Sover mye. Dårlig fotfeste. Fått rulator idag, føler meg tryggere da - jeg besvimte i går, fikk meg en omgang juling. Kjennes på hele kroppen. Redd for å være alene. Vet ikke hva jeg skal føle/tenke. Vil bare forsvinne litt og komme tilbake når ting er som før. Dette er ikke noe gøy. Jeg vil være tilstede med en fin form. Jeg vil ikke være så hjelpesløs..

Downunder.

Helt tomt. Jeg eier ikke energi. Jeg sover bare. Batteriet er tomt og jeg føler bare jeg sitter her. Jeg får ikke med meg noe, registrerer så og si ingenting og føler at alt er pyton akkurat nå.
Jeg vil ikke ha det sånn som det her ..

God natt!

Kalde føtter.

TOLV DAGER!! Er dere klare over det? Det er kun tolv dager igjen til at huset skal stå ferdig og at vi skal ta over nøklene. For meg var dette helt fjernt, jeg har fortrengt det. Innbilte meg at det var en mnd til, minst. Jeg skal plutselig betale min siste husleie - jeg har innbilt meg at jeg skal betale enda en gang. Så tiden for meg har stoppet helt opp. Kalde føtter. Jeg vet ikke om jeg vil flytte. Iik!

Jeg gleder meg til selve huset. Jeg skulle bare ønske det var her. Tenk om jeg blir mutters alene da?! Her har jeg masse hjelp av både familie og venner, der har jeg ikke mange. Svigerfar blir den største støttespilleren, han har sagt han kan flytte inn med meg og barna så jeg blir heldigvis ikke alene. Heldigvis er han verdens beste svigerfar og stiller opp så langt det lar seg gjøre så hvorfor jeg bekymrer meg skjønner jeg ikke. Han har jo alltid vært der for oss :) Jeg er bare redd.

Tolv dager. Jeg har ikke begynt å pakke en gang. Har ikke slått meg en tanke. Jeg har irritert meg over at de rundt meg stresser med flyttingen, det er jo sååå lenge til. Bah, tiden løper fra meg. Jeg har bare fortrengt alt. Smarte meg. Nå blir jeg en smule stressa. Janeijodaså. Huff.. Dette må jo bli bra. Vi må trives. Jeg vil trives.

Er det nå jeg bør angre på at Kim ikke fikk bestemme hvor vi skulle flytte?!
Kyrksæterøra er en nydelig plass, jeg stortrives der. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg får kalde føtter, jeg har jo absolutt ingen grunn til det. Tankekaos..

Badet er ferdig. Nydelig. Jeg digger badet vårt. Det blir SÅ bra. Alt i selve huset blir så bra. Huset i seg selv er perfekt. Drømmehuset, vil jeg påstå. Det er jo en drøm som går i oppfyllelse.


Kristina : Jeg er noens mamma. Jeg er noens kone. Jeg er noens datter. Jeg er noens barnebarn. Jeg er noens niese. Jeg er noens kusine. Jeg er noens bestevenn. Jeg er noens venn. Jeg er noens svigerdatter. Jeg er noens søster. Jeg er noens oldebarn. Jeg er noens forbilde. Jeg er noens pasient. Jeg er noens beskjent. Jeg er noens noe. Jeg er også for noen helt ukjent. Men jeg er meg. På godt og vondt. Don´t get my personality and my attitude twisted, because my personality is me, and my attitude depends on you! Enjoy. Kontakt? Facebook : haugbjorg.blogg.no. Instagram : wr00ng. Twitter : haugbjorg. Mail : haugbjorg@hotmail.com.

arkiv


Mai 2013
November 2012
Oktober 2012
September 2012
August 2012
Juli 2012
Juni 2012
Mai 2012
April 2012
Mars 2012
Februar 2012
Januar 2012

kategorier


Cancer..
Kim Roger`s innlegg
Motherhood &#9829;
Nothing .. and everything!
Pregnancy &#9829;

lenker



design av:


idawisth.blogg.no
hits