Mamma Kristina - Just a place about life, cancer & motherhood!

Søndag.

Akkurat nå skulle livet mitt gått i sakte film. Jeg ligger på sofaen, i skikkelig søndagsmodus og hører på radio. Hundene sover. Julian og svigerfar har dupp på soverommet og Lillian er ute på lekeplassen å leker seg.
Altså, ganske perfekt nå.

Mammahjertet mitt gråter over at jeg klarer så lite, men av og til må jeg akseptere kroppen sine behov og la de andre steppe inn. Heldigvis storkoser Lillian seg og vil helst ikke være med meg akkurat nå, hehe! De andre er mye morsommere enn mammaen, men det kan jeg jo forstå. For når kvelden kommer så er det mamma som duger, da er det mammakos og gode klemmer som faller i god jord :)
Så selvom jeg ikke får vært der 24/7 nå, så er det nok jeg som har det værst ;)

Jeg tenker mer og mer positivt. Dette er en fase, som jeg nok en gang reiser meg fra. Som jeg har sagt før : man får ikke mer enn det man takler.
Jeg er også overbevist om at jeg vet når jeg er ved slutten. Det er ikke nå.
Men at realiteten henter meg litt inn, det gjør den.
Så, kanskje jeg har spredning til hodet som er mine største bekymringer nå - det kan behandles, på en eller annen måte. Jeg må tenke positivt. Jeg skal tenke positivt :)

Mange lurer på om mannen ikke kan komme hjem, svaret der er for nå nei. Vi kan søke avbrudd, igjen, men vi utsetter bare soningen, igjen. Så vi prøver for harde livet å holde ut sånn som perioden er nå. Heldigvis har jeg verdens beste svigerfar som virkelig stiller opp og hjelper meg nå.
Men så klart, blir dette bare verre så må vi vurdere om hva som er best for oss :)

Ikke helt.

Litt bedre. Men ikke helt bra. Hodepinen forsvant i løpet av dagen i går og for første gang på flere dager fikk jeg i meg mat. Jeg klarte å være våken fra i tre tiden til i ti tiden. Så var jeg nokså utkjørt..

Våknet idag og håpte egentlig at det verste nå var over. Den gang ei.. Hodepinen er borte. Men alt gikk rundt og endte med oppkast.
Nå føler jeg virkelig på redselen om at det er spredning til hodet. Det kan sikkert være noe annet, men akkurat nå går alle odds i mot meg.. Jeg dør innvendig av redsel. Jeg vil ikke. Kan ikke. Jeg vil være frisk. Dette er så urettferdig!!

Gi meg styrke.

Fineste jenta mi som er så omsorgsfull og tålmodig! Elsker.

Make it go away..

Jeg blir gal. Dag tre med intens hodepine. Jeg klarer ingenting. Jeg ligger rett ut, enten på stua eller i senga. Jeg har null kontroll lengere, plutselig sover jeg igjen. Jeg sover mer enn jeg er våken. Jeg klarer ikke å ta meg av barna. Takk gud for svigerfar!! Denne gangen hadde jeg ikke klart meg uten.

Jeg er bare så redd, redd for at dette ikke går over og redd for at jeg blir sittende så hjelpesløs og lite deltakende. Dette kan ikke være evig. Jeg gråter mine modige tårer, for dette er et levende helvette og jeg får ikke til å være den mamma'n barna mine trenger og er vandt til..

Make it go away.

Æsj, for en form.

Åh. Sånn typisk skulle alt bare blir dritt i går kveld. Pga kraftige smerter valgte jeg å ta smertestillende - da fikk jeg ei helvettes hodepine som har holdt det gående i snart et døgn.
Jeg har faktisk sovet store deler av dagen og ikke orket å gjort så mye. Barna er det svigerfar som har tatt seg av. Hadde jeg vært alene i dag så vet jeg ikke hva jeg skulle ha gjort. Følte jeg pintes sakte men sikkert.
Utallige paracet og kaldekluter er brukt. Jeg er litt bedre, så jeg klarer å holde øynene åpne.

Men dette er pain. Jeg er ikke glad for disse bivirkningene..

..

What a daaay!

Jeg la meg halv ni i går kveld, opp igjen med begge barna i sju tiden. Julian sov en halv time, time lengere så jeg og Lillian fikk litt alene tid.
Så har svigerfar fyrt i ovnen, så det var godt og varmt her..

Jeg fikk skifta på såret etter voldsomme smerter som kom av at det hadde åpnet seg, bare så blodet randt - men det er jo ikke poenget her ..

Huset har kommet på tomta. Og de har kommet laaaangt! Det er herlig å se fremgang. Etter så lang tid begynner det endelig å nærme seg. Huset vårt blir sakte men sikkert bygd nå og snart skal vi flytte inn. Hjerteglede!!

Så går jeg på vekta, igjen, og det viser seg at jeg har gått ned enda EN kilo siden lørdag. Heeerlig. Jeg elsker at jeg går ned i vekt. 5 kilo igjen. Hurra!!

Så får jeg meldig av mannen om at operasjonen var vellykket og at alt er i orden, bortsett fra voldsomme smerter. Stakkars mannen min!! Men utrolig godt å få bekreftet at alt har gått bra.

Så ringer netcom og gir meg billigere mnd pris, bare fordi jeg er en trofast kunde. De gjør det sikkert til flere, men det passer meg ypperlig. Jeg har betalt ut telefonen og får mindre månedspris i mnd - det er vinn-vinn for meg det, og dem ;)

Ja, så nå sitter jeg her da. Sola skinner, jeg er glad og barna er glade. Ren lykke.
Jeg begynner på ny kur i dag, så jeg håper jeg er i bedre form enn sist. Da endte jeg med å spy foran besøket mitt, det var ikke så herlig!
Jeg har økt med kvalmestillende da, så tror jeg berger fra og med i dag. Håper det.

What a day. Denne dagen er SÅ bra. Jeg er uthvilt, nesten smertefri og det kommer gode beskjeder en etter en her! Det kan jo ikke bli stort bedre. Lykkerus :)

Julian Johannes 8mnd!

8 mnd:
Et barn på 8 mnd skal kunne:

~ Holde gjenstander i begge hender samtidig ? Kan

~ Begynne å riste på gjenstander for å se om de lager lyd - Kan

~ Imitere hodebevegelser til andre personer ? Kan, men han gjør det veldig sjeldent.

~ Begynne så smått å utvikle ?pinsettgrep? ? Kan

~ Sitte en stund uten støtte ? Kan, sitter egentlig helt uten støtte.

~ Si mamma og/eller pappa (dette er individuelt) ? Han har sagt mama, men bare et par ganger.

Nå begynner de å bruke fingrene mye mer. De piller på alle småting på leken med pekefinger. Det er en super tid å begynne med brødskiver om man ikke allerede har begynt. Skjær skiven i terninger og la barnet spise. Da får barnet øvd seg på ?pinsettgrepet? som er å plukke opp ting med tommel og pekefinger. Dette er utrolig viktig å lære. De kan nå holde ting i begge hender samtidig og de fleste har funnet ut at det er gøy å slå disse mot hverandre for å få lyd.

Noen barn kommer seg i krabbestilling, men blir stående i den stillingen uten å komme seg fremover. Andre kommer seg fremover. Noen kan gå med støtte, andre bare står og hopper. Utviklingen nå er veldig individuell. Men de skal kunne stå med støtte. Altså at beina bærer hele vekten, mens du støtter så de ikke faller sidelengs. De aller fleste har sagt sitt første ord til nå, men dette er også veldig individuelt.

Julian er veldig aktiv av seg, han ligger sjeldent i ro og han er veldig på det å utvikle seg. Han ruller og åler som en helt. Han har ikke kommet seg opp i krabbestilling enda, jeg tror han er litt tung, hehe. Han har omsider funnet føttene under seg og klarer fint å stå i lengere perioder. Han sitter selv.
Stemmen bruker han mye og det er som regel altfor høyt ;)
Jeg syns han er veldig godt utviklet til å være prematur, det vil jeg påstå at man ikke lenger merker.
Han elsker mennesker og oppmerksomhet. Han sover lenge og som regel godt om natta, på dagtid er duppene små hvis de ikke blir tatt i vogna.
Det er helt utrolig å tenke på at han er 8mnd allerede, det er jo ikke lenge siden vi så han for første gang.. Tiden går altfor fort og plutselig løper han rundt her. Vi nyter tiden og elsker å se hvordan han utvikler seg og lærer for hver dag som går :)

Ord han kan: Det går mest i babling.

Antall tenner: 3

Kjærleik.

Å få en hel helg med mannen er utrolig godt! Både for meg og barna. Vi er så heldige å få ha han hjemme til i morgen og på tirsdagen skal han opereres.

Slike helger gjør både godt og vondt. Godt å få tid sammen som både kjærester og familie. Vondt at helgene går så fort og at han faktisk må reise fra oss igjen..

Humøret er litt sånn midt på treet. Jeg er sint og glad om hverandre. Jeg har ubeskrivelig mye smerter, som kommer som lyn i kroppen. Helt jævli, og det påvirker humøret mitt veldig mye.
Samtidig gir cellegiften meg dårlig matlyst og den gjør meg kvalm under måltidene, så jeg blir aldri ordetlig mett da jeg må slutte å spise for å unngå at alt kommer opp igjen.

Vi er fortsatt på Kyrksæterøra. Hvor lenge vi blir her er enda uvisst, men tror nok jeg er hjemme igjen til neste helg hvertfall, om ikke før.
På tirsdagen kommer resten av huset på tomta og det gledes. Farlig nærme nå og det kribler i magen. Så mye herlig som skjer fremover - håper det gir meg gode dager!! :)

God natt!

Opptur.

Den følelsen når man går på vekta og ser at man faktisk har gått ned TO kilo på EN uke! Uten å gjøre noe spesielt for å gå ned i utgangspunktet :)

Jubel&brus som ei venninne av meg sier. Herligherligherlig!!

Det gjorde skikkelig godt med selvtilliten. Nå har jeg igjen 6kg til å være der jeg var før jeg ble gravid med Lillian. Liker å se kroppen komme seg mer og mer :) Ukas opptur, om ikke månedens opptur.

Smile.

I en periode der qoutes og andre tekster forklarer mine følelser bedre enn mine egne ord. Yepp!

Hipp hipp hurra!!

Tre ganger hurra for verdens fineste Lillian Nathalie som er TRE år idag og verdens beste gubbelure som er TJUETO år idag!! <3 Elsk ju!

Nå er vi vel fremme på Kyrksæterøra, etter flere timer i byen og i bil. God helg!

...!

Blunkefjæs.

True story!

Dagene flyr av sted.

Dagene flyr av sted. Jeg føler ikke jeg har noe å fortelle dere. Det blir jo det samme gamle? Jeg har en uhelbredelig sykdom, og psyken blir deretter. Dere må bli lei av mine buhu innlegg?!

Anyway, jeg går fortsatt på OFF modus. Vil ikke føle, kan ikke føle. Bare mannen ringer meg nå så gråter jeg nesten, jeg savner han så innmari!! Jeg trenger han oppi alt det vonde nå, virkelig. Vi trenger hverandre.. I starten var det plutselig litt godt å være alene, siden vi har gått oppå hverandre siden januar -men nå, eller bare et par dager etter han dro har blitt ensomme, lange og fæle! Jeg VIL ha hjem mannen min. Forhåpentligvis kommer han hjem til jul, for godt.

I morgen drar vi til Kyrksæterøra, noe av huset har faktisk kommet på tomta - så jeg er kjempe spent på å få se. Dog skremmer tanken meg på å flytte dit - jeg gleder meg til selve huset og tilværelsen, men jeg har ingen venner der. Jeg har bekjente gjennom jobben og familien til Kim. Jeg kommer til å bli fru venneløs. Sånn sett savner jeg nok Oppdal masse, da alle bor her. Men igjen, vi har fått den fine tomta og får det fine huset. Det er jo en drøm i oppfyllelse. Litt blandene følelser, men jeg gleder meg mest altså!

Både jeg og barna gleder oss stort til få hjem Kim Roger i morgen. Barna lyser opp når de ser pappa'n sin og jeg lyser opp av å se mannen min. Det skal bli godt å få helgen sammen, selvom den går altfor fort..

Nei, nå må dagen begynne! :)

Sliten.

Etter øking av smertestillende så fikk jeg tøffe dager. Kroppen blir helt gåen og jeg har følt meg litt bortevekk. I går ettermiddag ble det mye bedre og store deler av dagen i dag. Men så ble det oppstart av ny cellegift igjen idag og nå sliter jeg seriøst med å holde meg våken. Sovner nesten stående..

Veldig slitsomt når jeg er alene. Men en time igjen så starter legginga på de små. Julian er trøttfis nå, så han kan snart få grøt og legge seg.

Ellers er jeg fortsatt i OFF modus, og derfor lite update herifra. Jeg vil ikke snakke, vil ikke tenke og vil ikke føle, akkurat nå. Det er det beste akkurat nå.

Gleder meg til helga, da har mannen perm og vi skal feire begge to med venner og familie på Kyrksæterøra :) Skal også bli godt med litt avlastning!

Bilderas.

Været var med oss så vi trillet opp til bestemor. Hun har mye bedre plass enn meg så det er som regel der vi feirer bursdagene.

Hun fikk blåse ut lyset på kaken. Selvom hun ikke har bursdag før neste fredag.

Lillebror var også med. Han ligger aldri rolig lengere og det er like spennende hver gang om hvor han ender opp.

Det var veldig stas med stor pakke, enda mer stas ble det når hun så hva det var.

DUKKEHUS!! Til hennes store glede. Hun har vært på besøk til noen som hadde et stort dukkehus, mulig det var det samme (?), og hun kunne stå i evigheter foran det. Var ikke vanskelig å bestemme hva hun skulle få da :)

Det er hvertfall stas med besøk av bestefar. Hun storkoser seg.

Clutch, like fin som alltid. Rolig, rampete og kosete.

Julianten vår. Som holder huset våkent om nettene. Disse dumme tennene altså. Men like blid fordi, med kalde biteringer så lindres mesteparten av smertene :)

Søndagsoutfit. Fineste jenta i verden. Overlykkelig over å få være med bestefar i bassenget!

Tidlig bursdagsfeiring.

Neste fredag fyller verdens fineste jente 3år. Min første fødte. Min perfekte datter. Min Lillian Nathalie.

Så i går tok vi første feiring. Neste helg har nemlig mannedyret perm og da reiser vi til Kyrksæterøra for å feire de tre som har og har hatt bursdag, med hans familie og venner. Mannen fyller jo også år, neste fredag.

Den sistenevnte som skal feires neste helg har bursdag idag!! Så store gratulasjoner og gode ønsker sendes herifra : Hipp hipp hurta for verdens beste svigerfar og bestefar :D Måtte dagen bli fin. Håper Kim gir deg en fin bursdag. Vi er veldig glad i deg i deg - klem fra oss på Oppdal.

Lillian fikk så mye fint og jeg tok litt bilder, desverre ikke nok, men jeg legger dem ut litt senere. Jenta selv var hvertfall fornøyd gavene, og ikke minst det å ha 'bursdag' - "æ dt pakke til meg?" Søta. Nå er det frokost tid og søndagskos med paps og barna :)

Btw : jeg har for første gang i historien funnet en AV knapp. Så alt som gjør vondt nå er slått av, virker det som. Jeg trenger det akkurat nå. Det er godt.

Enda en sykehusdag overstått.

Og det går jo nesten aldri som jeg håper og ønsker.

Cellegiften fungerer ikke. Så nå må jeg igjen begynne på ny type cellegift. To forskjellige faktisk. En tablett form som jeg tar en gang i uka og en salve som skal smøres på tilbakefallet. Forhåpentligvis kommer dette da til å fungere. Tålmodighet er et must med denne sykdommen.

MR av hodet er også bestilt, da synet mitt er helt på bærtur for tiden. De mistenker ikke noe, da jeg ikke har noen andre sympotomer. Men likevel greit å få det undersøkt, for min egel del. Dere ser forresten på bilder at det ene øyet mitt 'henger' litt. Skikkelig irriterende og ikke se klart. Føler meg litt desorientert.

Jeg må også øke morfin dosene mine. Jeg tar mye ekstra nå, og da tyder på at den langtidsvirkende dosen ikke er nok. Blir et par dager med en følelse av at jeg er dopa og veldig trøtt, men forhåpentligvis går det over - hvis ikke må jeg minske dosen igjen. Eventuelt øke kveldsdosen hvis jeg fortsatt ikke får sove.

Den type deprisjonen jeg har slitt med i det siste ligger å presser på. Jeg faller periodevis ned i hullet igjen. Mye av det som plager meg for tiden og som egentlig har plaget meg hele veien er barna. Redselen for dem. Og at de må igjen det samme som meg og mamma. Oppleve uhelbredelig kreft i ung alder. Det spiser meg opp innvendig..
Hvordan skal vi klare oss hvis det skjer? Jeg tenker mest på mannen. Tenk om han må se på alt jeg går igjennom, for så å miste meg. Og igjen gå igjennom dette med barna. Det er ikke rettferdig. Det er vel heller ikke så rart at jeg er redd for dette. Jeg gikk med redselen hele livet, også skjer det.. Jeg tenkte alltid 'hva er sjansene', men uheldig som jeg var fikk jeg det. Mine barn kan ikke være like uheldig. Mine barn kan ikke oppleve dette!!

Et menneske kunne sitte til se og hør og mene at hun ikke fortjente å få kreft - at det var tykke mennesker som spiste potetgull og røyka som skal få kreft. Hvem er HUN til å påstå noe sånt?! Ingen av oss fortjener kreft, absolutt ingen. Hun hadde fått nok pga at hun har sonet en dom på 12år. Tror hun ikke vi andre føler det samme? At vi ikke fortjener dette? Men vi unner da ingen andre sykdommen fordet. Det er hjerteskjærende å lese at et menneske kan si noe sånt.

Det er mye kreft tanker for tiden. Deprisjoner pga tankekaos og redsler for mine egne barn. Jeg MÅ komme meg ut av hullet, jeg skal nyte livet.
Jeg ber om at den nye cellegiften funker og at jeg føler meg bedre psykisk av å se effekt av det hele. Jeg trenger det nå. En opptur. Ikke nedtur. Det er nok nå, hvor mye må vi tåle?!

Jeg syns verden er så urettferdig!

Nervøs.

Jeg har det bra. Jeg har det ikke bra. Skjønn det den som kan. Føler meg veldig bra i perioder så kommer de nedturene da.. Da er det ikke bare bare.

Hatt gode dager i det siste, med besøk av gode venninner og familie. I dag har jeg til og med kommet meg ut døra. Trillet en lang og god tur. Godt for både voksne og barn.

I morgen er det ny tur på sykehuset og jeg har så mye nerver. Helt forferdelig! Men jeg har noe å glede meg til, da mannen blir med meg på sykehuset. Og når jeg kommer hjem har pappa kommet på besøk. Lykke!

Lillian er hos oldemoren sin på overnatting i kveld og jeg saaavner henne. Hun kunne ikke vært mer fornøyd da ;) Bare meg og lille gutt hjemme. Nyter stillheten ... og nervene. Wish me luck!

FIN tirsdag.

En tøff natt. Mye smerter rundt tilbakefallet, og da er det ingen sovestilling som hjelper. Men heldigvis ble dagen bedre enn natta! Skikkelig kosedag med barna.

Begge barna var i seng til sju, og det var deilig det. Må si jeg elsker rutinene vi har fått nå. Jeg får slappet godt av på kveldstid og samlet litt ekstra krefter. I kveld er det privat praksis - jeg gleder meg! :)

Godt å være på god tur opp fra det sorte hullet. Jeg føler meg veldig bra psykisk nå!

Store babyen min!

Julian veier nå 11,17kg - og det kjennes. Han er alvorlig tung. Men som legen sa : jeg har en frisk og rask gutt! Bedre med overernært, enn underernært. Mulig det må forandringer til i kostholdet, da kurven går nesten rett opp.
Men jeg bekymrer meg ikke, han er god og rund, frisk og rask. Ingenting er bedre enn det. Han ruller frem og tilbake, åler og kommer seg dit han vil. Han sitter også selv. Veldig opphengt i å holde ting i hendene og ingenting får ligge i fred lengere ;)
Han er 73,5cm lang, så han har strekt seg veldig bra den siste mnd!

Godt å ha en litt forsinket 6mnd kontroll overstått :)

Lillian ville bli med tante til Støren, så det fikk hun lov til. Tror det blir godt til henne å få gjøre noe i løpet av en dag og ikke bare tilbringe tid med meg. Jeg savner henne med en gang hun er borte da, men jeg vet hun koser seg så da er det greit. Godt til meg å slappe av litt også!

Tror jeg og Julian skal ta oss en dupp etterpå, så jeg får samlet litt energi, etter en natt med lite søvn.

Operasjonen til mannen ble utsatt, litt synd men tror han var like glad ;)

Ellers blir denne dagen brukt på å savne mamma litt ekstra mye. 18år siden hun døde idag, og savnet har egentlig bare blitt større. Så mye jeg skulle ønske hun hadde tatt del i!

Litt bedre.

Jeg føler jeg nå går meg en opptur i vente. Jeg er ikke SÅ dyster som det jeg har vært og for hver dag som går blir det bittelitt bedre.

I morgen sender jeg gode tanker til mannen min som skal opereres. Det gjør vondt at jeg ikke har mulighet til å stille opp, men jeg tror han forstår.

I morgen er det også 18år siden min mor døde. Tenk at denne kreften klarer å gjøre så mye skade? Ta menneske liv og gi de rundt masse savn, sorg og smerte. Jeg vet hun er dypt savnet og husket på de beste måtene. Det gleder hjerte mitt, selvom jeg helst skulle hatt henne her med meg. Det er så mye jeg trenger en mor til. Så altfor mye.

Lilliusen er en energi bombe for tiden. Skal helst gjøre noe hver eneste time, hun vil dra på besøk. Det går bestefar John, bestefar Hans, oldemor og tante Eirin. Noen ganger vennene hennes også. Jeg tror ikke hun forstår at avstaden er litt for lang til å dukke opp på besøk når hun ønsker det!

Jeg vet hun har godt av å komme seg i barnehage nå, forhåpentligvis fra og med januar :)

Julian ruller, åler og styrer på, han har blitt en aktiv liten krabatt som elsker å være på gulvet.

Janei, ellers er det vel ikke mye nytt da jeg nærmest ikke har klart å kommet meg utenfor døra. Heldigvis har min bestemor tilbringt mye tid med Lillian så hun får seg frisk luft, selvom jeg ikke gjør det. Jeg finner alltid unnskyldninger for å slippe, utrolig nok aksepterer jeg dem alltid ;)

Med oppturen håper jeg det kommer mye godt, det må det gjøre. 'den sorte brønn' er ikke noe fun.
Jeg er forresten ferdig med vampire diaries (:(), så ikveld blir jeg forhåpentligvis film slave! Fin søndag, fans.

Takknemlighet ..

Jeg har så vanvittig mye å være takknemlig for. Spesielt for alle de som stiller opp for meg, når jeg trenger det. Sånn som nå. 
Den største støtten jeg har akkurat nå er min svigerfar, han er der hele dagen og jeg ringer han opptil flere ganger om dagen, bare for å prate. Og det er greit, jeg får lov til det. Han forstår meg og er der til akkurat det jeg trenger han til. Jeg er så glad for at han tar seg tid og ork, til både frustrasjon, glede, redsler og tårer. 
Jeg har så klart veldig mange jeg vet stiller opp på den måten for meg, det er bare jeg som ikke klarer det akkurat nå. Akkurat nå stenger jeg meg litt inne og lener meg på min svigerfar. Men jeg er så takknemlig, for jeg VET hvem som stiller opp for meg når jeg trenger dem. 
Sånn som pappa, mannen, bestemor, Eirin, Bente, resten av familie og alle vennene mine. Jeg hadde ikke klart meg uten.

 

Jeg tror det er lett å glemme å vise takknemlighet, derfor skriver jeg det, i håp om at de ser det. De fortjener å vite det! 

 

Jeg sitter i et stille rom. Barna sover. Tv´n er slått av. Det er bare meg og tastetrykkene.
I dag er jeg sint. I dag er jeg skuffet. I dag kommer irritasjonene frem.
Jeg hater det at jeg ikke kan skrive det svart på hvitt. Jeg har så lyst til å rope høyt. 
Det gir kanskje ingen mening. Men for meg er det viktig å få skrive det, det lile jeg skriver.
Selvom det er i gåter. Det hjelper meg.  

 

Jeg har så mye jeg vil si, men så lite jeg kan si.  

 

Fortsatt ikke bra.

Jeg vet ikke hva jeg skal si eller føle. Jeg vet ikke om jeg tørr å si det jeg høyt. Jeg holder meg selv gående her hjemme. Jeg prater lite om det som plager for, for å holde meg selv oppe.

Begge barna gir meg ufattelig stor glede om dagene. De viser meg så mye godt!

Jeg har håp. Jeg sitter hver dag å håper at dette skal ta slutt og at jeg kan leve et normalt liv, der jeg er frisk.
Jeg holder ikke orden på dagene, bare klokka.

Det blir bedre. Jeg trenger bare litt tid. Noen svar.

Tøff tid.

Jeg er her. Jeg bare føler for å ikke fortelle. Jeg har ekle følelser og tenker tanker jeg ikke skal tenke. Jeg prøver å holde meg selv oppe og tenke på alt annet som gleder meg. Jeg trenger å tenke positive tanker. Prøve å ikke tenke på sykdommen.

Men jeg er her. Jeg bare har ting som plager meg som jeg ikke klarer å sette ord på.

Lykke.

Jeg går for å kaste søppel, stikker hodet innom postkassen.

Det første jeg ser er brevet fra svigerfar :

Definitivt den største regninga jeg noen gang har fått. Men også kanskje den beste? Denne regninga er en del av hus beløpet, resten betaler vi når vi overtar 13.november. Å få denne regningen vil si at vi er et skritt nærmere drømmen om et eget hus!

Det neste jeg ser er brev fra sykehuset. Det er alltid nervepirende. Men et brev jeg ventet på med timene mine.
SÅ ser jeg en pakke. Jeg som straks er ferdig med True Blood og bekymret meg senest i forrige blogg innlegg hva jeg skulle ta meg til. Jeg fikk svaret :

Vampire diaries, sesong 3. Glede!! Jeg trodde ikke den kom før den 12. Så dette var herlige nyheter for meg som sitter alene, hehe.
Når jeg er ferdig med VD så er det Dexter som står for tur. Serieslave.

Jeg fikk plutselig en FIN dag, takket være posten og en telefonsamtale. Wee!

Alene igjen.

En helg sammen går altfor fort. Man får lite lyst til å la han reise igjen! Både barna og jeg er ganske avhengig av å ha han her hjemme. Å vite hvordan han har det og for han å vite hvordan jeg har det blir tøft for oss begge. Julian har vært helt pappa i helgen, når han lå å sov på sofaen satt Julian i mitt fang - for hver en minste bevegelse han gjorde begynte Julian å le.
Lillian var ikke fornøyd når pappa fortalte han skulle reise igjen, han fikk ikke natta kos og hun var sur.
I natt våknet hun og spurte etter pappa, han lå jo ikke i sengen. Tror det er rart for henne, selvom vi forklarer godt hva som skjer. Det gjør så godt å se kjærligheten barna har for sin far. Gull verdt!!
Vondt for kjærestehjertet er det hvertfall. Å plutselig bli alene med alt, ensomt er det! Kim er min klippe og jeg trenger å ha han her. Forhåpentligvis er han hjemme til jul!

Dagen i går gikk altfor fort. Vi slappet av store deler av dagen, før vi dro på middag til bestefar og Liv. En koselig ettermiddag, med god mat og sjokolade kake.
Kvelden tilbringte jeg med True Blood. Jeg er snart ferdig med sesong 4 og da aner jeg ikke hva jeg skal ta meg til. Helt hekta.

I dag får jeg besøk av en hjemmekonsulent. Jeg har søkt hjelp til husvask og sånne ting. Tror det blir godt til kroppen å slippe alt ansvaret. Det er slitsomt å gjøre alt selv når kroppen er så redusert.

Ellers blir jeg nok bare rolig. Ikke helt der psykisk idag. Så da tar jeg livet med ro og nyter barna mine!

Familiekos.

Idag er Lilliusen våken ekstra lenge, vi koser oss nemlig i sofakroken med MGP junior :)

Hele gjengen tok dupp idag, mens jeg koste meg med true blood. Begge barna syns det er herlig med pappa hjemme. Julianten følger papsen sin med store øyne, Clutch forfølger han og Lilliusen skal helst ha han for seg selv. Det varmer mammahjertet mitt :)

Nå : FAMILIETID. Hjerteglede og hverdagslykke. Jubel&Brus som en venninne av meg så fint skriver!


Kristina : Jeg er noens mamma. Jeg er noens kone. Jeg er noens datter. Jeg er noens barnebarn. Jeg er noens niese. Jeg er noens kusine. Jeg er noens bestevenn. Jeg er noens venn. Jeg er noens svigerdatter. Jeg er noens søster. Jeg er noens oldebarn. Jeg er noens forbilde. Jeg er noens pasient. Jeg er noens beskjent. Jeg er noens noe. Jeg er også for noen helt ukjent. Men jeg er meg. På godt og vondt. Don´t get my personality and my attitude twisted, because my personality is me, and my attitude depends on you! Enjoy. Kontakt? Facebook : haugbjorg.blogg.no. Instagram : wr00ng. Twitter : haugbjorg. Mail : haugbjorg@hotmail.com.

arkiv


Mai 2013
November 2012
Oktober 2012
September 2012
August 2012
Juli 2012
Juni 2012
Mai 2012
April 2012
Mars 2012
Februar 2012
Januar 2012

kategorier


Cancer..
Kim Roger`s innlegg
Motherhood &#9829;
Nothing .. and everything!
Pregnancy &#9829;

lenker



design av:


idawisth.blogg.no
hits