Mamma Kristina - Just a place about life, cancer & motherhood!

FUNDIN.



Så vakkert. Så avslappende. Så fantastisk. 


Et tappert forsøk på å ta bilde av den fine nattehimmelen med månen. Hvordan i alle dager jeg klarte dette må gudene vite. 


Mine fine. De begge storkoste seg i frisk fjell luft, på naustet til oldemor og i godt selskap av tante og Joakim. 

Fine blå øyne. Så nydelige. Tenk at jeg har båret frem disse to. Det ER magisk det. 

Tante Eirin og Joakim. Kosestund! 

Fine Clutche gutten min! 

Han storkoste seg i fjellet. Spiste litt sau bæsj, var litt rampete men stort sett veldig herlig og bedagelig. 

Tullehøna! 

Magisk. Ikke rart man finner trivselen her inne. Det er så mye man blir sjarmert av. 

Se, så vakkert. Dette var vi omringet av. Jeg storkoser meg her inne. 

Naturen er faktisk veldig nydelig. At jeg ikke så det før ..

Ut på tur - aldri sur. Vi var ute å gikk en passe tur hver dag. Det gjorde godt for oss alle. Å bo to voksne, en hund og tre barn inne på et lite naust kan bli litt trangt hvis man ikke kommer seg ut i løpet av dagen. Dette var den dagen vi hadde finest vær. Da er det virkelig vakkert der inne. 

Så bestemte hun seg for at sølepytter var morsomme å hoppe i, helt til hun ble både skitten og bløt ;) 

Dette er en fin badeplass. Vannet var dog litt for kaldt til bading nå. 

Det var veldig morsomt å se fra broen og ned i vannet. 

SOL. 

Liten pause måtte vi ha. Alle mann. 

Det fristet veldig å bade. Vannet ser ikke like kaldt ut som det var. 

Lillian koste seg hvertfall ved vannet. 

Det samme gjorde Clutch. Han fikk seg en god svømmetur også ;) 

Heheh, søtingen. Veldig fornøyd etter en svømmetur. Tror det var litt kaldt, for han ville veldig gjerne få ligge under vogna på tur hjem.


Lillian ble også litt klar, så hun la seg under vogna til tante og sovna der. Jeg skjønner ikke at det er mulig, det så alt annet enn behagelig ut! 

 

Noen herlige dager har vi hatt, som dere helt sikkert ser. Jeg stortrives der inne, selvom bilturen innover kan gjøre meg noe bilsyk ;) Så glad for at Jonny og mormor fikk tak seg et naust der inne. Et godt avbrekk i hverdagen. Uten tv og telefon. Bare en liten radio. Man blir sittende å løse sudoku, skravle og kose seg med litt godter på kveldstid. Man får helge følelse. Naustet er rett ved vannet, med egen brygge, strandkant og båt. Her har vi tilbringt masse tid oppgjennom årene, og vi har badet og kosa oss. Med årene har det blitt mindre, og det er så synd. Jeg kunne virkelig tenkt meg et eget naust der inne, det er så fredfyllt! 
Det var utrolig deilig med et avbrekk. Jeg har fått meg litt ny energi og det samme med barna.
Man setter mer pris på et skikkelig toalett, etter noen dager med utedo. Man setter mer pris på en skikkelig dusj, etter noen dager uten innlagt vann. Og man setter virkelig mer pris på sin EGEN seng, etter noen dager på en sofa. Jeg sov som en prinsesse i natt. Lite vondt har jeg også i dag, barna sov lenge og Julian hadde ingen nattevåk, bortsett fra misting av smokken.

 

I dag kommer mannen hjem. Hurra! Han skal være hjemme med oss i hele helga og vi alle gleder oss! Det skal bli deilig å få ha han hjemme litt :)  

Home, sweet home.

Hello fans!

Tidligere hjemkomst enn planlagt da været ble skikkelig ille. Det å få komme hjem til telefondekning, toalett, dusj, innlagt vann og god stolen var utrolig deilig!!

Vi har hatt en fin tur, som dere skal få bedre updates på i morgen. Akkurat nå er jeg utslått etter god aktivitet og vond seng. Det gir meg mye smerter så jeg gleder meg til å finne sengen ikveld.

Takk for fine kommentarer, så koselig å logge seg inn til :) you rock!!

Smågal.

Dette gjorde jeg i ti tiden i går kveld :

Ommøblerte hele stua, vaska og rydda. Må si meg veldig fornøyd! Lekegrinda har jeg solgt og vi fikk mye bedre plass. Det føltes mer 'hjemme' rett og slett!

Nå er vi så og si pakket ferdig til fjelltur i morgen. Som jeg gleder meg! Fem dager uten telefon og internett. Godt og deilig, som min soon-to-be treåring så fint sier :)
Siden mannen dro har jeg snart sett tre sesonger av True Blood. Helt hekta. Blir ferdig med siste ikveld og da er det en sesong igjen før Dexter står for tur. Spent på den serien, hørt mye bra!

En perfekt søndag har jeg hatt. Jeg liker slike gode dager, der alt føles så godt og trygt.

Janei. Du vet.

Sykehuset er over og forbi for denne gang. Tre uker til neste. De skal nytes. Alt gikk bra, og som jeg forsto var det ikke noe galt med hjerte nå heller.

Barna, da spesielt Lillian, stor koste seg med litt pappakos. Det ble sure miner hvis a mor fikk seg en klem. Helt uaktuelt, så uaktuelt at hun spente meg i leggen. Hun taklet det fint at pappa ikke ble med hjem, han måtte tilbake på Leira og det syns hun er greit. Hun har fått sett hvor han jobber, møtt sjefen og fått omvisning på området. Hun liker seg der, hun får kake på verkstedet og hun får se på hestene.

Julian overrasket med å gå hele 13,5t før han ville ha mat. Det gjorde godt for meg da, og få sove to timer lengre enn forventet. Været var herlig så vi dro ut på trilletur med Eirin, Joakim & Stian. Vi har handlet hemmelig venn gave, handlet inn til fjelltur, lørdagsgodt og et herlig sett klær til minstemann.
Lillian la seg for omtrent en time siden, hun gråt om å få legge seg. Håper dog hun sover til klokken passerer 07 i morgen.

Nå skal a mor pakke ferdig. Et pust i bakken trengtes. Jeg er overbevist om at noe blir glemt når vi reiser på mandagen. Forhåpentligvis får jeg med meg det viktigste.

Kvelden min består av True Blood, heeelt hekta, weetos og love hearts ;) God kveld som jeg skal nyte i mitt eget selskap. Hejhå! :D

Sju mnd.

Julianten min er hele 7mnd idag! Store, fine gutten min. Mammahjertet oser av kjærlighet og er sååå stolt :)

Han startet dagen kl 04.00 og har holdet det gående stort sett hele tiden. Han tok en liten dupp mellom 06 og halv 07, da rakk jeg å vekke Lillian og lufte Clutch. Du vet, det er ikke så lett med alle disse tannebissene.

Jeg tror det kan bli en hard dag til meg, altfor lite søvn og sykehusdag. Det passer meg dårlig! Heldigvis kommer mannen for å hjelpe meg med barna i mens, takk gud! Tror det blir soving både tur og retur, for klokka fire er altfor tidlig ;)

Wish me luck, med både muga, herceptin og mangel på søvn!

Dårlig dag.

Sånn type river av meg håret, gidder ikke ordne meg og sløver i god stolen med True Blood. Med bleieskift, lek, kos og foring innimellom så klart.

Dårlig natt. Lite søvn. Sure barn. Dårlig kombinasjon. Oppå det hele så skulle selvfølgelig det bli noe små problemer med husgreiene. Noe som kan bli store problemer hvis jeg ikke får det i orden asap. Det toppa dagen min. Så jeg tok med meg alle tre, så sov vi dupp.

Nå er vi oppe igjen, og jeg tror humøret er stigende til alle sammen! Nå skal jeg og Lillian kose oss med pytt i panne med ost og egg. Nam. Cola i glasset selvfølgelig. Janei.

På sånne dager føler man at man skulle gjort mer ut av livet. Men så er det den jævla følelsen, den vonde denne gangen, som gnager! Æsj. Man kan ikke alltid hoppe på rosa skyer og føle at alt er perfekt virker det som. Den _jævla_ følelsen lissom!

Neida, ellers er livet fint. Ganske fint. Sykehuset på fredag, fjelltur på mandag. Jeg trenger det nå. Virkelig.

God morgen!

En veldig god morgen. Barna er blide og tålmodige, jeg er endelig opplagt og Clutch sover sånn smått enda!
Å sove fra 22-07 var ikke vondt. Samtidig har jeg fått dratt meg litt i senga og skal nå stå opp for å lage frokost til hele gjengen. Deilig!

I går var vi på helsestasjonen og undersøkte ryggen til snuppa. De mente det var voksesmerter (HELDIGVIS), men skulle sjekke henne igjen om en stund. Hvis hun klager mye igjen så må ta ny sjekk tidligere enn planlagt. Var godt for både mor og far å få høre at det ikke er noe galt. Vi er nok veldig overbeskyttende! Men det er kanskje ikke så rart heller.

Resten av gårsdagen tilbringte vi med Eirin og Joakim. Hjerteglede! Lagde oss god mat, tok oss god tid og stressa ikke. En kjempe herlig dag med herlig vær.

Idag blir det trilletur hvis været tilsier det, det skal bli godt! :)
God tirsdag!

Smilefjææs.

Jeg kan ikke fatte og begripe hvor trøtt jeg er, HVER dag. Jeg prøver å legge meg tidlig. Men klokken blir fort 23.30ish. Jeg føler jeg trenger alenetid, etter barna har sovnet - lettere sagt enn gjort for tiden. For utrolig nok så har Julian plutselig blitt veldig våken på kveldstid og våkner flere ganger på natta og er veldig urolig.

Normalt så sier og mener jeg at barna bestemmer søvnen. Det er sånn det er å bli foreldre. Ny sjefer i hus. Det mener jeg virkelig! Sånn type 'gir baby mme i håp om å få bedre søvn etter en/to mnd' er i mine øyne ikke greit. Baby = nattevåk.

Meeen! Ja, det er et men her. Jeg har nettopp begynt på ny cellegift som gjør meg trøtt og jeg har nettopp blitt alene med to små. Det er tøft, veldig tøft. Selvfølgelig er barna mine verdt det!! Selvfølgelig vil jeg stå opp med dem og selvfølgelig er det en stor glede i hverdagen. Jeg vil ikke ha avlastning fra noen ukjente eller noe i den retningen, jeg klarer meg fint :)
Dog skulle jeg ønske at Julianten fant roen om natten og ikke våknet opp til flere ganger - sånn at vi fikk sammenhengende søvn om natta. Det trenger jeg, merker jeg.

Anyway, nok om for lite søvn og sliten kropp ;)

Det er uvandt med nye bryn. De er veldig mørke i starten og det føles merkelig rart å se seg i speilet. Å samtidig må smøre de maange ganger om dagen gjør at jeg alltid glinser :p Ser veeldig fresht ut! Nei.

Hårvekst har jeg også fått. Hurra!! Selvom det er mega lite enda så er det et skritt nærmere å få ha hår igjen :

Nå skal bissevoffen ut å tisse. Lillian skulle ha sjokomelk. Julian skal ha grøt og jeg skal ha frokost. Fin morgen.
Jeg innser jo også at jeg nok en gang har skrevet et meningløst innlegg om søvn, hårvekst og nye bryn.
Bedre enn ingenting ;)

FIN søndag.

*Drømme*

Nå som vi nærmer oss husovertagelse så tenker jeg ofte på hvordan jeg ønsker å ha det. Hvilken gardiner, hvilken sofa, hvordan alt skal stå, hvordan skapene skal males. Listen er uendelig lang og jeg må nok ta litt pø om pø.

Men noen veggord har jeg funnet meg :

Denne tror jeg vi skal ha i gangen, ved skohylla og der gjestene henger fra seg jakkene sine!

Denne blir i gangen eller på stua! Jeg syns den er så nydelig :)

Jeg er usikker på hvordan trappen vår blir, men blir den sånn at vi kan ha veggord der så skal absolutt denne i hus!

Denne tror jeg Lillian skal få på sitt rom. Kanskje Julian også.

Denne er nydelig! Den får meg til å tenke på mamma. Kanskje denne skal på vårt soverom, eller stua. Har også vurdert portrett til å ha på soverommet, så tiden vil vise.

Den skal hvertfall i hus. For den minner meg om mamma og forhåpentligvis kan den minne Kim og barna om meg når jeg er borte.

Kjenner jeg gleder meg til innredning av hus. Skape det sånn som jeg vil. Lage et hjem fylt med minner, kjærlighet og latter. Et hjem for min familie :)

Dagen.

Kort fortalt : Jeg har vært i Trondheim med Bentemi og Julianten. Lillian har vært hos tanta si. Jeg har fått tatt refill på bryna, vi har vært bønder i storbyen og vi har vært på besøk til Kim i fengselet (til Bente's store glede). Nå sitter jeg å spiser og skal faktisk etter det ta meg en røyk og legge meg. Herlig dag. Sliten. Men veldig glad.

EGO.

Kristina :
Jeg er noens mamma. Jeg er noens kone. Jeg er noens datter. Jeg er noens barnebarn. Jeg er noens niese. Jeg er noens kusine. Jeg er noens bestevenn. Jeg er noens venn. Jeg er noens svigerdatter. Jeg er noens søster. Jeg er noens oldebarn. Jeg er noens forbilde. Jeg er noens pasient. Jeg er noens beskjent. Jeg er noens noe. Jeg er også for noen helt ukjent!


SuperKristina. 

Supermum. 

Superwoman. 

Jeg er freaking awesome. 

Random.

Jeg føler blogg lysten forsvinner. Jeg kan jo sitte å fortelle hver dag hvor tungt det er at Kim er borte, eller hvor sliten kroppen blir. Men det blir jo faktisk old news etterhvert! Hverdagen vår er jo litt sånn nå, det samme gamle.

Alt er ikke bare pyton da! Jeg har jo to barn som for det meste er blide og fornøyde. Jeg har venner som stikker innom å holder meg med selskap. Jeg sitter mye i telefonen, mye å ordne med hus og sånn. Så dagene går unna. I morgen skal vi til byen, Lillian blir igjen hos tante. Påfyll på bryn, håper de blir rettet opp nå så jeg slipper å føle de er mega skjeiv!
Ja, også skal vi innom herremannen og besøke han :)

Ellers så er jo været knall. Godt og varmt. Tror vi må ut på verandan idag, jeg har litt lyst til å trille tur, men det er litt kjedelig alene.. Kanskje vi skal ta frem bade baljen så Lillian får plaske litt, da blir det ikke kjedelig!

Vi har fått oss tre, fire, kanskje til og med fem nye husdyr. Fluer. Veldig irriterende, Clutch syns dog dette er morsomt. Å jakte på fluer er visst kjempe stas.

Nei, nå begynner jeg å blogge om været og fluer. Slutter jeg ikke nå så får dere nok info om hvor mange bleier det skiftes i løpet av en dag, det er ikke bra! Over og ut.

Tiden står stille.

Dagene går av seg selv. Kroppen er sliten men likevell klarer den utrolig mer enn det jeg trodde. Jeg savner Kim Roger. Det gjør så vondt å ikke ha han her. Vondt å snakke med han over telefonen og høre hvor tøft det er for han. Bare det hadde vært noe jeg kunne ha gjort .. Det føles ut som at tiden står stille.

Idag våknet barna 06.30, sånn type to timer for tidlig for min del. Klarte å drøye den til 07 ett eller annet. Da fikk Lilliusen stå opp for å se litt barnetv. Julianten hadde jo da sovnet igjen. Jeg lå til nærmere 08 ett eller annet, da følte jeg meg våken nok til å stå opp.

Nå har begge barna blitt stelt, fått seg noe mat og sett barnetv. Julian har tatt sin morgen gymnastikk på babygymmen. Så akkurat nå sover dem begge to, minsten våkner nok ganske snart. Om knappe ti min har jeg telefonmøte, før vi får besøk. I mellomtiden skal jeg kose meg med dette :

Villervalla!

Villervalla, noe nytt og spennende i klesskapet. Her har det for det meste gått i ens farget klær, men lite mønster og spreke farger. Jo mer jeg har sett på villervalla sine klær jo mer forelsket var jeg. Jeg var først i butikken Junibacken på Røros, men derifra gikk jeg tomhendt, når jeg senere kom på Kyrksæterøra, så klarte jeg ikke å dy meg. Da måtte jeg ha villervalla klær. Jeg startet i det små med et sett til Lillian : bukse, jakke, tights, lue og skjerf. Både hun og jeg digger klærne, komfortabel og FIN.
Julian fikk seg en tights i tyrkis og i starten var jeg litt skeptisk, for gutter skal jo ikke bruke tights .. Men når jeg først prøvde den på så ble jeg frelst! Det må være noen av de beste klærne barna mine har hatt!! Helt seriøst, god kvalitet, spreke farger og komfortabel på kroppen. Det kan jo ikke bli bedre?

Siden jeg nå har blitt frelst så har jeg tittet litt på nettsiden til villervalla : www.villervalla.no. Og funnet _litt_ av det som står på ønskelisten min fremover! Prisene er ikke så ille i forhold til andre butikker, man bør jo heller legge i litt ekstra for å få bedre kvalitet eller hur? Jeg er overbevist om at det skal flere plagg i fra villervalla inn i klesskapet til mine barn fremover! Jeg skal også benytte sjansen til å ønske villervalla klær i gave, passer jo bra når vi har familie på Kyrksæterøra, venner på  Røros og nettbutikk for de som ikke har butikken tilgjengelig! :) 

Jeg MÅ ha flere tightser til Julian, jeg tenkte alle fargene, bortsett fra rååååsa. Men jeg må også ha litt annet stæsj til han. Det er jo så mye fint! Joggesette som Lillian har skal han også på, et par bodyer og kanskje lue og annet yttertøy. Alt til sin tid, er det ikke noe som heter det? ;) 

Uansett, dette er virkelig klær jeg anbefaler videre til andre småbarnsmødre, eller til dere som skal handle gave til et barn mellom 0-8år :)

Nedtelling.

'A successful marriage requires falling in love many times, always with the same person!'

Nå starter nedtellingen for fullt. I dag er det nøyaktid TRE mnd til vi overtar huset og ca FIRE mnd til mannen kommer hjem igjen! Det var ikke noe særlig kult å våkne i dag tidlig, med viten om at mannen da måtte reise. Vi begge gruet oss noe forferdelig og vi prøvde å hale ut litt av tiden. Mannen begynte med alt av små ting, for å slippe å gå ut døren, til slutt måtte jeg mer eller mindre jage han på dør - til tross for at jeg følte det akkurat likedan.

Jeg blir et skikkelig sippetryne når jeg må si farvell til mine nærmeste. Spesielt barna, mannen og pappa. Jeg stor gråter. Men vi begge mener dette går veldig bra, vi har klart det før og da klarer vi det igjen. Den gangen var det mye tyngre. Ingen perm, lite telefon tid og kort besøkstid. Nå er det perm, så mye ringetid som vi ønsker og mye lengre besøkstid. Også er det jo bare for fire mnd!

Jeg har i hvertfall fått tørket tårene, enn så lenge. Å sove alene for første gang på snart sju mnd skal bli både rart og ensomt. Sitte alene på kveldstid, lage middag alene og gjøre alt selv. Alt blir så tomt uten mannen her. Ingen til å hjelpe meg med bh'en når arma er vond, ingen til å hente ting til meg når jeg bare er lat og ingen å snakke med bare for å snakke. Det blir tøft, men vi skal klare det.

Barna har fått på seg sommerklær og vi sitter nå ute på verandan og koser oss. Julian i vogna og Lillian på et pledd under parasolen med dukkene sine. Det er veldig avslappende og godt. Godt og deilig som Lillian så fint sier!
Etterpå skal vi lage oss middag og slappe av med litt barnetv.
Ikveld blir det selvsagt The lying game og besøk av Bente mi. Takknemlig for at Bente kommer første kvelden jeg er alene, det gjør det mye lettere :)

Jeg har også fått søkt om en hjemmekonsulent, som hjelper meg med vasking, handling og andre ting jeg trenger. Jeg senker skuldrene litt mer nå, vet jeg slipper å slite meg helt ut :)

Smile ON :)

Siste dagen.

Blå, nesten sky fri, himmel og sol. Familie. Lek. Latter. Kos.

Vår søndag. Vår siste søndag sammen før en tøffere hverdag slår inn. En tilnærmet perfekt dag som en liten familie.

Vi begge gruer oss til morgendagen. Det blir veldig tøft, både for oss og barna. Jeg håper for alt i verden at disse månedene går fort så vi får mannen tilbake til oss, på fast basis.

Nå er det skikkelig kos med True Blood og mannen. Det skal nyyyytes!

Hjerteglede.

Hej fantastiske lesere! Jeg logger ofte inn på bloggen og gjentatte ganger finner jeg kommentarer som rører meg lengst inn i hjerterota. Tenk at JEG, den lille jenta fra den lille bygda, har blitt så synlig. At jeg har oppnådd målet med bloggen min : Å nå ut til mine lesere med mitt budskap og lære mine lesere noe viktig.

Flere av dere forteller meg at dere har lært å verdsette livet mer pga måten jeg lever mitt liv på, flere av dere forteller meg at dere beundrer måten jeg lever på og flere av dere forteller meg ofte akkurat det jeg trenger å høre : Jeg er så utrolig takknemlig for alle de gode ordene dere gir meg!

Jeg svarer sjeldent på kommentarer, ofte pga at jeg ikke vet hva jeg skal svare. Jeg oser av glede og jeg leser hvert eneste ord dere gir meg! Tusen takk, til dere alle sammen! Dere gir meg mer enn det dere tror :)

Julian & Joakim. Fineste gutteprinsene i verden!

I går kom de på besøk til oss, og som vi koste oss. Bare det å ha Eirin og Joakim rundt meg, sammen med min egen familie, gir meg hjerteglede.
Som dere vet så reiser Kim på mandagen. Jeg føler det går greit nå, men blir nok helt ødelagt når dagen kommer. Heldigvis har jeg ting å glede meg til fremover - jeg og Eirin tar med oss alle barna og stikker til fjells om et par uker. Uten internett og uten telefondekning. Jeg gleder meg!! Det skal bli så deilig, jentetur med barna. Kvalitetstid med de beste :)

Joakim har blitt veeeldig aktiv siden sist jeg så han, kjempe morsomt.
Det er så herlig å se guttene sammen, den gleden de får av hverandre i årene fremover, forhåpentligvis lik glede som jeg og Eirin har hatt :)

Vel, idag har jeg vært snill fru og latt herremannen sove litt. Jeg må jo prøve meg litt på hvordan rutinene skal bli fremover om morgenen. Tror jeg har funnet en lett og effektiv måte med å gi alle det dem trenger.
Vi er enda i august og i natt lå jeg med ullsokker på, og lever i det store deler av dagene også. Men i dag er det blå himmel og soool. Deilig!

Taco med en liten vri står på menyen, etterfulgt at potetgull og dip til lørdagsgodt. Vampire diaries til kveldskos, før vi avslutter med finalen i håndball. Fin lørdag. Veldig fin.

Har jeg fortalt hvor deilig det er å være omtrent smertefri?! Oh. En helt ny verden. Jeg tar så og si bare mine faste medisiner nå. Sjeldent noe ekstra. Det er så heeerlig. Humøret kommer jo også deretter.

Ha en fin kveld, fine lesere :)

Endelig!

I mai 2010 mistet vi huset i husbrann. Veien etterpå har vært veldig lang. Å miste alt man eier og har er i seg selv veldig tøft - for oss har ikke livet vært som en dans på røde roser etterpå heller. Nedtur etter nedtur har vi fått, men vi har reist oss igjen og blitt sterkere.

Nå kan vi endelig se slutten på en evig lang ventetid. Tre måneder igjen. Tomten formes mer og mer for hver dag, og i slutten av neste måned kommer huset til tomten. 13 november 2012, klokka 12 skal vi endelig overta huset. Da kan vi endelig flytte inn i vårt eget hus, som VI eier. Ord kan ikke beskrive hvor mye vi gleder oss :)

Dette er en av de tingene vi virkelig ser frem til og virkelig har ventet på. Da flytter vi til Kyrksæterøra, i vårt eget hus som vi selv har bestemt oss for - vi har bestemt detaljene og fått det slik vi vil ha det. Dette er en opptur i alt det vonde, en opptur vi fortjener!!

Mine fine.


Denne dagen startet MYE bedre enn dagen i fjor. Jeg våknet av Lillian i sju tiden og sto opp selv i halv åtte tiden. I dag var det ikke flere timer i pysjen og full avslapping, i dag måtte jeg rett på badet og kaste i meg frokost. For så å løpe ut døren og finne ... wait for it .. SYKKELEN. Jeg syklet som en helt bort til rådhuset. Da kjente jeg virkelig at jeg levde. Været var surt, tårene trillet pga vinden som slo mot ansiktet og lårene verket pga mangel på aktivitet. Andpusten kom jeg frem til rådhuset og det var deeeeilig! For en herlig start på dagen. Etterfulgt av en og en halv time med en god samtale, der jeg er midtpunktet og det dreier seg om meg. Å få lette på trykket, snakke ut om alt som plager meg og rydde i tankekaoset gjør så ubeskrivelig godt! For meg er dette gull verdt! 

 

Vel hjemme igjen, og jeg var ikke fullt så sliten som da jeg syklet mot sentrum som hjem igjen. Sneik meg opp på verandan og ble sittende der et lite ti minutt, helt alene. Bare kjenne på været og den gode fjell luften. 
Nå har jeg blogget ut mine tanker om livet og sykdommen jeg bærer på. Og dagen min er fantastisk herlig!
Jeg koser meg to blide og flotte barn og en herlig ektemann. Vi koser oss med vampire diares maraton om dagene og håndball de dagene det er. Vi lager oss god mat og nyter livet sammen. Disse dagene er ubeskrivelige!
I dag skal vi kose oss med både håndball og vampire diaries, lasange med salat og rømme står på menyen og ellers er det bare kos. Jeg koser meg med ullsokker og behagelige klær. Life is great :D 

Håper dere har en like awesome dag som meg - grip dagen :) 


Julianten min har blitt hele 10,1kg tung ♥ Store, fine gutten min.

Et helt år har gått.

Fra lykkerus til grus - det er helt uvirkelig at det er 1år siden jeg fikk sjokk beskjeden. Det var ganske spesielt å lese tilbake på hva jeg følte den gang og hva jeg føler nå. Det er så uvirkelig at det faktisk skjedde meg. Den dag i dag ønsker jeg fortsatt å rope "haha, e kødda", som jeg også den gang skreiv. Jeg husker dagen som den var i går. Jeg reiste inn i god tro, jeg skulle endelig få ha min første nattevakt, noe som passet bra siden jeg skulle på sykehuset om dagen. Jeg gledet meg så veldig til å prøve det. Jeg var så lykkelig over livet mitt, jeg hadde det så bra. Jeg hadde endelig blitt ferdig med utdanningen min og manglet bare lærlingtiden min - jeg hadde endelig funnet den perfekte arbeidsplassen, hvor jeg både følte meg velkommen og ivaretatt. 

 

For et år siden skreiv jeg at jeg skulle vinne kampen, jeg skulle ikke se at mine barn måtte vokse opp uten en mor, som det jeg har gjort. Jeg hadde viljestyrke, jeg hadde mål for fremtiden. Planen min var å være ute i mamma permisjon nå, være friskmeldt og klar for å tilbake i jobb etter permisjonen er over. Nå, 1 år senere, sitter jeg som ufør og med uhelbredelig kreft. Det var jo ikke sånn det skulle bli. JEG skulle jo vinne denne kampen jeg. Jeg skulle ha dette som et tilbakelagt kapittel som gjorde meg sterke som person. Jeg skulle komme sterkere ut av det og føle at livet virkelig er verdt å leve. 

 

Men nei, her sitter jeg. Jeg kommer ikke ut av det. Jeg kommer til å dø. Og mine barn står i fare for å vokse opp uten en mor, akkurat som meg selv. Jeg er livredd. Tankene om at jeg skal dø er helt forferdelig. Det at jeg ikke vet hvor lenge jeg har igjen sammen med familie og venner er helt forferdelig. Jeg er overbevist om at når den dagen kommer at jeg skal forlate alle jeg elsker og forlate denne jorden så er jeg klar for det og jeg aksepterer det - jeg håper hvertfall det er sånn det er, det MÅ være sånn. Det er for de rundt meg det blir verst, det er de jeg er redde for. Hvordan takler de det? Kommer de til å klare det? Gå videre i livet? 
Jeg har et mål for alle de jeg elsker : De skal huske de gode stundene og minnene, de skal ikke sitte igjen med vonde følelser for hva som ikke ble sagt og gjort. Jeg vil de skal sitte igjen med gode følelser når jeg er borte. Bare gode følelser.  

 

For et år siden skreiv jeg dette i innlegget mitt "Fra lykkerus til grus" :
"Jeg er 20år, mamma, gravid og gift. Også har jeg ondartet brystkreft. Rettferdighet, hva faen er det?!"

Nå, et år senere, skriver jeg dette : 
Jeg er 21år, mamma til to og gift. Også har jeg uhelbredelig kreft. Rettferdighet, hva faen er det?!  

Jeg er redd. Jeg er sint. Jeg vil ikke innse det. Jeg vil ikke akseptere det. 
Men jeg er lykkelig. Jeg er takknemlig. Jeg er glad. Og jeg jobber med å akseptere det.

 

Livet mitt ble sånn og selvom det er urettferdig så må jeg akseptere det og LEVE livet jeg har. Jeg aner ikke hvor lang tid jeg har igjen, men jeg VET at jeg skal gjøre det beste ut av det. Jeg vil gi mine barn all den kjærligheten de trenger og fortjener. Jeg vil gjøre gode gjerninger for ektemannen, venner og familie. Jeg vil at alle rundt meg skal vite hvor mye jeg elsker dem og setter pris på dem. Jeg har mange mål, mest for gi andre en glede over å ha kjent meg den dagen jeg er borte. Og ikke minst for å gi meg selv fred når dagen kommer at jeg ikke lengre har plass på denne jorden : Jeg skal føle at jeg har oppnådd det jeg ønsker for både meg selv og for de jeg elsker. 





Jeg vil være et menneske som alle husker, selvom jeg er borte. Jeg vil være et menneske som alle sier noe godt om, den dagen jeg er borte. Jeg vil være et menneske som ga andre noe godt. Jeg vil bli husket. Jeg må bli husket. Jeg vil at venner og familie skal kunne fortelle gode historier om meg til både barn, barnebarn og oldebarn.


 

Bildene er fra 1år tilbake. Jeg får gode minner av disse bildene.
Første gangen Kim kom hjem, gode kosestunder med babymagen og uforglemmelige kosestunder med Lillian. 
Jeg er så takknemlig for alle de menneskene som har vært med meg dette året og har løftet meg opp og frem!! Ord kan ikke forklare - TUSEN TAKK ♥ 

Noe så lite.

Å sove til ti var absolutt ikke vondt. Da ble jeg vekt av alarmen på mobilen om at det var medisin tid. 10 og 22, hver dag i to uker! Puh.

Tok livet med ro og spiste frokost, før jeg fikk ånden over meg. Sengene er skiftet på, leiligheten rydda og kjøkkenet shina. It feels good! Skulle egentlig ha vasket i samme slengen, men kroppen sier pent stopp nå. Tenk at noe SÅ lite kan være SÅ krevende. Jeg tror det var rett av meg å ta første steget til søking av hjemmehjelp. Dog ikke noe jeg har lyst til, et fremmed menneske som skal snoke rundt i leiligheten min frister lite - men må man, så må man. Jeg får i hvertfall mer overskudd til barna på den måten! :)

Nå : dusjen, etterfulgt av god stolen. Senere i dag skal vi på HS for å veie minstemann, spent på hvor mye han nå veier :)

Sett pris på de små store tingene.

Det er de som er viktigst! :) HVERDAGSLYKKE!

Empty.

Helt tomt. Null blogglyst. Ingenting å fortelle. 

 

 For første gangen på lenge har jeg faktisk tatt frem macen, både i går og idag. I går var jeg jo i bloggehumør og fikk ut et par innlegg, med masse bilder. I dag derimot, er det null og niks. Ingen bilder har blitt tatt, og alt er bare helt sløvt. Dagen i dag består av skikkelig søndagsfeeling. Når jeg tenker meg om sitter jeg i pysjen enda ;) Jeg har endelig fått mindre smerter, som regel på denne tiden har jeg hatt insane med smerter. For første gangen på evig lenge består ikke denne uken av smerter og det er deilig. Men likevell skulle man tro jeg hadde PMS, jeg er drit sur. Tåler absolutt ingenting og freser for alt og ingenting. Herlig å være i samme hus som meg i dag, hæ? 
Heldigvis har jeg fått verdens herligste mann, så han er både tålmodig og omsorgsfull med meg! Jeg er flink til å fortelle hvordan jeg har det, så han forstår hvertfall hvorfor jeg freser litt ekstra.

 

Jeg har sittet å ryddet i termin gruppa som jeg er admin i, og under ryddingen fant jeg et bildet av en Oslo anorakk. Jeg er hodestups forelska. Allerede i full gang med å finne garn og oppskrift. Denne MÅ jeg ha. Til barna så klart. Jeg tror jeg skal ha abuelita garn, med fargene snøkrystall og bonde blå til Julian. Og med snøkrystall og Oj, rosa til Lillian. Jeg hadde egentlig lyst på askepott til Lillian, men hun skulle ha Oj, rosa, så da må hun nesten få som hun selv ønsker. Helt dilla på rosa har hun! 
Jeg gleder meg til få disse to gensrene ferdig, ut ifra det jeg har lest på nettet så er det en enkel strikke jobb, for de som kan det. Jeg er helt grønn på det området, så jeg må få noen til å hjelpe meg ;)

 

Jeg sitter også å surfer litt etter bursdagsgaver til snuppa. Tenk at hun blir TRE år neste mnd?! Det er jo helt sinnsykt. Lille baby jenta mi. Husker første gangen jeg så henne som om det var i går. Jeg har vært mamma i snart tre år, likevell føles det ut som for alltid. Jeg husker knapt tiden før jeg ble mamma, beste gaven jeg noensinne har fått oppleve!
Jeg har funnet en del ting jeg ønsker meg til Lillian, så jeg håper familien spør før de handler, så jeg får påvirket litt, hehe.
Men jeg blir ikke klok på hva VI skal kjøpe til henne, har du noen forslag for hva vi kan kjøpe til en tre åring?  Jeg har vurdert dukkehus, et stort et sådan. Som familie rundt kan kjøpe tilbehør til. Men jeg aner ikke hvilket dukkehus jeg eventuelt skal gå for. Så alt av forslag mottas med STOR TAKK! :) 

 

Jeg oppfører meg, som skrevet litt lengere opp, som om at jeg har mensen. Jeg er både SUR og helt gal etter søtsaker. Eller ikke bare søtsaker, generellt ALT. I går hadde jeg så sykt lyst på junkfood at jeg ble nesten sur. Haha, jeg BLE sur. Samtidig som jeg har blitt alvorlig sulten, hele tiden. Normalt lever jeg på to måltider om dagen, utenom alt snopet jeg trør inn i munnen. Frokost og middag. Nå MÅ jeg spise kveldsmat klokka 22, sammen med cellegiften - og det gjør meg så sulten, gjennom hele døgnet. Det er pain. Nåde han, om jeg legger på meg av dette mat styret. 
Er det mulig å ha alt man har i tante rød uken, uten å ha tante rød? Helt OK å slippe mensen hver mnd. Jeg syns det er ubeskrivelig deilig.

 

Har dere forresten fått med dere at jeg er på topplisten idag?! Hæ? Plass nr 57. Woop.
Jeg er glad for at bloggen min blir lest jeg, og ikke minst for alle GODE kommentarene som tikker inn her! Jeg har fått noen fantastiske lesere, som løfter meg opp og frem på mine tyngste dager. Tusen takk til alle dere som leser bloggen min fast!! :) 



Over og ut. Tut tut! 

Sunday is funday?

I dag var det mannen sin tur å sove ut på litt, mens jeg tok barna. Egentlig ganske bortskjemt har jeg vært, for det er som regel jeg som får sove. Skulle bare mangle å gjengjelde det hele litt :)

For å gjøre noe ekstra ut av søndagen så valgte jeg og Lillian å dusje. Etterfulgt av lakking av negler. Vi ble fin og råååsa! Når vi var ferdig med det så ble det litt selvpleie med gode kremmer på a mor. Cellegiften gir meg såre føtter og hender, så for å forebygge mest mulig så er det fete kremmer som gjelder. Cellegiften ødelegger også neglene mine, derfor føles det bedre med litt lakk. Funnet min favoritt krem har jeg også gjort. Selvpleie gir selvfølelse.

Jeg har tatt meg tid til å fotografe mine fineste to små. Så herlig å se på den søskenkjærligheten de har, gleden de har av hverandre og se på hvor beskyttende Lillian er ovenfor sin bror. Gull verdt!

På Oppdal er det skikkelig sommer. Himmelen åpner seg opp til flere ganger om dagen og det er mildt sagt vått her ;) Bikini vær til tusen det her. Makan!

På ettermiddagen ble formen litt dårligere, så jeg tok med meg Julianten å tok en dupp. Det gjorde godt for en sliten kropp. Cellegiften gir meg litt smerter, sånn type 'nå-virker-den-på-riktig-plass'. Veldig ubehagelig, men det er jo gode smerter :)
Mannen har vært gullego idag, jeg har fått dusje, sove og slappet av. Oppå det hele så rydda han kjøkkenet og laget kveldsmat til meg (bare fordi han vet jeg elsker bestemors hjemmebaket brød, som vi fikk rett fra ovnen idag). Jeg er heldig! :)

Nå er sjarmisen badet og prinsessa lagt. Vi koser oss med kald cola og håndballkamp. Vi har blitt helt hekta på vampire diaries, vi kan sitte på times vis. Vi har begynt på sesong 1, så vi har mye snadder foran oss. Love it!

Fin søndag. Og takk til dere, for alle gode ord! Det gjør så godt :)

Btw : Følg meg på instagram, wr00ng

Kjærlighet.


♥ ♥

Mine fantastiske små. 

Hun er vakker. Herlig. 

Lille kosegutten vår. 

Klissklass : I love you, Kimmelimmen min! 

All you need is one! ♥

Familiekos. En kjærlighet mellom fire mennesker, som er uendelig. 

Jeg kan ikke beskrive med ord hvor mye mine barn og min mann betyr for meg.
Min familie som jeg elsker uendelig høyt. ♥

En splittet familie.

For nøyaktig et år siden satt jeg på bloggen å skreiv om body shop, et par sko og nysgjerrigheten min på om jeg venta jente eller gutt denne gangen. Lite visste jeg om at livet mitt kom til å bli snudd på hodet nøyaktig fire dager senere. På den tiden var jeg og Lillian alene. Jeg visste det skulle komme en lillebror eller lillesøster, men der og da var det OSS TO. Hver dag. Kim Roger satt inne på det tidspunktet, som mange av dere vet. Vi bodde på Kyrksæterøra, sammen med min svigerfar. Jeg jobba, mens Lillian var hjemme med bestefar. Livet var egentlig ganske ålreit på den tiden. Jeg var lykkelig, på en helt annen måte enn nå.

 

Min største bekymring på det tidspunktet var om jeg kom til å få fast arbeid på helsesenteret og om jeg fikk gå nattvakt, som jeg virkelig ønsket. Denne kulen jeg hadde, som gjorde veldig vondt, ga meg ingen bekymringer om en så alvorlig diagnose. Jeg husker den dag i dag følelsen jeg satt med når jeg satt å vente på svar. En lege snudde livet mitt på hodet, med å fortelle meg at jeg hadde ondartet brystkreft.

 

Lite visste nok både han og jeg om at et år senere sitter jeg her med en uhelbredelig kreftsykdom. Jeg blir aldri frisk. Det var jo ikke sånn som det her det skulle bli?
Jeg skulle jo jobbe med det jeg elsker å gjøre, jeg skulle oppdra to flotte barn, flytte inn i et nytt hus, mannen skulle komme hjem og vi skulle virkelig kjenne på det å leve et lykkelig liv. Jeg hadde jo drømmer og fremtidsplaner.

 

Nå har Kim Roger vært hjemme siden januar, men her stopper det. Mandag den 13 reiser han inn til soning igjen. Søknaden gikk ikke helt som vi håpte på, og skal vi fortsette tar det evig lang tid. Vi tok avgjørelsen selv om at det er best sånn, både for oss og barna. Vi håper at søknaden om halv tid går igjennom, da har han kun fire mnd igjen å sone. Får vi derimot avslag så må han sitte 11 mnd, kanskje mer.
Jeg håper for alt i verden at det er FIRE mnd og that´s it. Vi fortjener ikke å bli splittet som en familie nå. Vi skulle vært sammen og tatt vare på hverandre. Ikke på hver vår kant ..

 

Jeg kjenner jeg gruer meg. Jeg er jo så utrolig avhengig av hjelp. Plutselig skal jeg sitte alene med to barn og en hund. Heldigvis ble det en annen cellegift, som gir mindre ledd og skjellet smerter, så jeg får heldigvis mindre smerter. Dog kan jeg ende opp med kvalme og andre bivirkninger som kan påvirke hverdagen min. Heldigvis har jeg både pappa og svigerfar som stiller opp, samt familie her på Oppdal. Jeg hadde nok aldri klart meg uten.

 

Men jeg skal klare dette også jeg. Fire mnd, så kan vi legge dette bak oss. Gå videre, uten dette som en bekymring. Psyken ER halve sykdommen. Jeg skal ikke la dette ødelegge meg. Vi er en familie, vi har klart oss så langt, da klarer vi dette også. Vi er lagd av bettong, nemlig ;)

 
.. men størst blandt dem er kjærligheten. 

Tror vi blir forfulgt med dårlige nyheter og utallige utfordringer ..

Absolutt ikke å forakte.

Lillian har hatt en laaang periode der det har vært morgen klokka 07.00. Dette syns vel både jeg og mannen har vært litt i tidligste laget, men sjefen bestemmer ;)

Idag derimot våknet hun av broren sin, klokka HALV NI. Absolutt ikke å forakte. Føler seg mer opplagt med en gang og er klar for å starte dagen :) Så nå prøver vi å vekke mannen fra koma, idag er han trøtt. Dessverre får jeg ikke til å ta to små OG en hund samtidig, så jeg trenger litt hjelp.

Jeg tror noen av dere misforsto veldig i går, noe som igjen blir min skyld. Jeg kan ikke forvente at dere skjønner, hvis jeg ikke forklarer.

Tilbakefallet er på min venstre brystvegg. IKKE i skjelletet. Derfor er jeg ikke så veldig redd og derfor prøver vi en ny cellegift type. Jeg trodde jeg hadde skrevet det tidlgere, at det var brystveggen - men mye mulig jeg kun skreiv tilbakefall. Og det beklager jeg! :) Så selv om tilbakefallet ikke er det mest positive så er det ikke det verste heller, da skjelletet har vist tydelig tilbakegang, tidligere.

Håper dere skjønte mer hva jeg mente nå :) Tusen takk for gode ord i kommentarfeltet - setter utrolig stor pris på det!! Fantastisk er dere :)

Tilbakefall.

Som jeg fryktet var det tilbakefall. Men siden jeg er uhelbredelig syk med kreft i skjelletet så var ikke dette tilbakefallet det verste. Så, han byttet cellegift. Til en type som fungerer like bra, men på en annen måte. Tablett form : to uker med kur, en uke fri. Jeg er faktisk ikke redd, for legen virka ikke redd.

Det at jeg nå bytter cellegift kur gir meg mindre bivirkninger (mindre smerter) og jeg slipper lange dager på sykehuset. Hver tredje uke skal jeg dog ha herceptin, men det tar kun en halv time, så det blir en rask bytur.

En god samtale med kreftlegen idag, han passer meg ypperlig og jeg føler meg trygg på han.
Husker dere tiden fra stråling? Den flotte dama i skranken? Hun fikk jeg møtt i dag - og hun gir meg energi. Hun er og forblir mitt fargekart i sykehus hverdagen :)

Vel hjemme til mann og barn. Jeg og Lillian skal kose oss med kake og is. Før det blir film, håndball kamp, litt snop og den vanlige kveldskosen. Vi ser film så og si HVER dag, godteri skåla er like ofte frem. Utrolig nok øker ikke vekta ;) Man skal kose seg mens man enda kan, eller? Hull i tennene får jeg heller ikke. HEHE!

GOD HELG!! :)

Barna mine.

Den følelsen. En hver mor vet hva jeg snakker om, jeg håper hvertfall det. Hver og en mor er så heldig å få de fineste barna i verden. Jeg vet med sikkerhet at mine er verdens fineste, for meg. Akkurat som dine er for deg.

De vekker følelser i meg jeg aldri trodde jeg hadde. Etter jeg ble mor fikk jeg et nytt syn på livet, på mennesker og på meg selv. Jeg fikk mer sympati og medfølelse. Jeg begynte å elske høyere enn jeg noen gang har elsket. Jeg visste hvilken mor jeg ville være, jeg hadde alt klart for hvordan mine barn skulle ha det - og helt ærlig så har jeg samme følelsene for akkurat dette og jobber hver eneste dag med å gi barna den oppveksten de fortjener.

Tenk at så høyt som jeg elsker mine barn, elsker/elsket mine foreldre meg og deres foreldre elsker/elsket mine foreldre, and so on. TENK AT DENNE KJÆRLIGHETEN GÅR I ARV, hver eneste gang en ny generasjon begynner. Det er virkelig noe å tenke på. Å vite at min far elsker meg på samme måte som jeg elsker mine barn er ubeskrivelig!

Tenk at denne typen kjærlighet er uendelig og evig. Jeg oser av kjærlighet. Jeg oser av stolthet. Jeg OSER!! Dette er livet. Barna.

Kim Roger i mitt <3 for å ha gitt meg denne store gaven, disse utrolige følelsene og de to fineste barna i verden!!!

L&lt;3ve

Thoughts. Dreams. Love. Confessions.

Motgang. Vi møter alltid motgang. Nå prøver vi å være positive. Vi skal ikke gå i kjelleren. Vi skal sammen være sterke. Vi må det. Vi har to små som trenger oss. Det kommer til å gå fort, det må gå fort. Gi oss styrke!


Kristina : Jeg er noens mamma. Jeg er noens kone. Jeg er noens datter. Jeg er noens barnebarn. Jeg er noens niese. Jeg er noens kusine. Jeg er noens bestevenn. Jeg er noens venn. Jeg er noens svigerdatter. Jeg er noens søster. Jeg er noens oldebarn. Jeg er noens forbilde. Jeg er noens pasient. Jeg er noens beskjent. Jeg er noens noe. Jeg er også for noen helt ukjent. Men jeg er meg. På godt og vondt. Don´t get my personality and my attitude twisted, because my personality is me, and my attitude depends on you! Enjoy. Kontakt? Facebook : haugbjorg.blogg.no. Instagram : wr00ng. Twitter : haugbjorg. Mail : haugbjorg@hotmail.com.

arkiv


November 2012
Oktober 2012
September 2012
August 2012
Juli 2012
Juni 2012
Mai 2012
April 2012
Mars 2012
Februar 2012
Januar 2012
Desember 2011

kategorier


Cancer..
Motherhood ♥
Nothing .. and everything!
Pregnancy ♥

lenker



design av:


idawisth.blogg.no
hits