Mamma Kristina - Just a place about life, cancer & motherhood!

Bursdagsfeiring.

Girls night out. Woop. Ja, eller noe sånt. Jeg skal i hvertfall ut. På fest. Bente feirer bursdagen sin ikveld, selvom jeg ikke kan drikke så valgte jeg å bli med på feiringa. Kjenner jeg grugleder meg!

Mannen fikk sove ut i dag - skikkelig og. Han sov til HALV FIRE (!!) så han er uthvilt og klar for en kveld med barna alene. Jeg var inne på soverommet idag og sorterte klær og ryddet litt i klesskapet mitt (det trengtes) - når jeg kom på stua følte jeg det var litt vel stille .. Soon to be treåringen hadde gått på rommet sitt å lagt seg, hun var tydeligvis veeeldig trøtt.

Nå skal jeg kaste i meg noe middag, før jeg fyker på bursdagsfest! Enjoy :)

Hverdagslykke!

Sengene er skiftet på, rommene ryddet og vasket. Badet er vasket og klesvasken er tatt. Leiligheten er støvsugd og gulvene vasket. Kjøkkenet er ryddet og flaskene er kokt. Helgevasken er unnagjort!

Nå mangler jeg bare å kaste gubbelur i dusjen, bade de to små og dusje meg selv. Det finnes ikke noe bedre enn å legge seg i rene sengklær, når man selv er nydusjet og resten av leiligheten er shinet og vasket. Dette er det som kalles hverdagslykke!

Det er sooool.

Første dagen på leenge at vi tilbringer dagen hjemme og du dæven det er godt ;)

Det er sol og sommer. Jeg har brettet ut flesket og smurt det inn med olje, i håp om å bli brun! Kanskje det blir svidd bacon i stede? ;) Tæhæ! Jeg er i godt humør i dag, vil dere vite hvorfor? Jeg har minimalt med smerter, nesten ingenting. Og det er SÅ deilig!

Vi koser oss på verandan, Julian sover i vogna si og Lillian maser på pappaen sin etter å få spille ball. Herlige familie liv. Nå gledes det ekstra mye til hyttetur, la oss håpe det blir finvær!!

I går fikk jeg brev fra NAV - jeg har blitt 100% ufør. På en måte godt, for jeg slipper å bekymre meg for økonomien. Men på en annen måte litt trist, for jeg savner å jobbe og det var virkelig noe jeg så frem til. Det var jo et mål jeg hadde. Men ting forandrer seg og nye mål må settes :) Mannen syns det er veeeldig morsomt at jeg nå har et honnørbevis - for han går også som honnør sammen med meg. Han vurderer derfor å kjøpe seg stokk ;)

En bedre dag.

Hallo bloggen. Ikke glemt dere, bare travle dager. Smertene i går var ikke okei, det var så vondt at selv ikke morfin tok dem. Fikk heldigvis en god natt med søvn, etterfulgt av å sove til 11 idag - så jeg var hvertfall uthvilt, dog ikke smertefri.
Dagen har inneholdt mindre smerter, heldigvis. Nå på kvelden kom de for fullt, men jeg sov meg gjennom bilturen hjem så det gikk da greit.

Julian Johannes har fått vaksine idag. Mannedyret som var der i dag, mens jeg var hjemme med Lillian Nathalie. Kanskje like greit, for mammahjerte mitt gråter når de små får sprøyter.. Gikk heldigvis greit, men vi må tilbake på ekstra sjekk neste uke. De vil sjekke at hodet vokser jevnt med resten av kroppen.

I ettermiddag reiste vi inn til byen for å feire onkel Trond Marius. Lillian var helt i hundre når hun våkna idag, for i dag skulle hun til bestemor og onkel. Enda bedre ble det når bestefar også var til stede. Lita snuppe som har stor kost seg idag! :)

Nå sover alle mann alle, bortsett fra meg. Jeg har noen istapper til føtter så jeg bruker mannen som varmeovn, smålig med smerter og prøver å finne en behagelig stilling å sove i. En utfordring med denne kroppen ;)
Men vi prøver til - god natt :)

Hipp hipp!!

Verdens beste Bente har bursdag idag! Ei jente som fortjener alt godt og som alltid gir så mye av seg selv til andre. Jeg har vært så heldig å hatt denne jenta i livet mitt siden slutten av barneskolen og vennskapet er for meg gull verdt. Den støtten, kjærligheten og omsorgen Bente har gitt meg er så viktig for meg og jeg er så takknemlig.

Takk for at du er min venn, bestevenn. Gratulerer så mye med dagen, håper den blir akkurat som du ønsker deg og fortjener! Hipp hipp hurra. Love you big time <3

Smertehelvette.

Smerter. Helt forferdelig. Smertestillende som ikke funker og et humør på bunn. Graver meg ned i god stolen med en film.

Lite interessant å lese side opp og side ned om mine smerter så jeg kommer sterkere tilbake i morgen! Ha en fin kveld :)

Man glemmer ..

.. og blir like overrasket hver gang!

Hver tredje uke er det cellegift og de samme plagene oppstår hver eneste gang.
Lørdagen er som regel god, lite smerter (men fortsatt nok til at jeg må ta ekstra smertestillende) og jeg klarer å gjøre det meste. Ut på ettermiddagen synken formen gradvis og jeg kjenner jeg må ta det litt med ro.
Søndagen er smertene mer til stede og jeg trenger mer smertestillende for å fungere. Denne dagen smaker colaen veeldig rart og smaksløkene tar mer eller mindre kveld.
Mandagen våkner jeg til småhoven/ekkel tunge, den føleses sår og øm. Alt blir egentlig bare ubehagelig inne i munnen. Smertene har virkelig inntatt kroppen og jeg kjenner det fra anklene og helt opp til nakken. Denne dagen er vel den værste og jeg føler at alt jeg gjør gir meg mer smerter - selvsagt er det også denne dagen jeg er alene med barna så jeg får virkelig kjenne ubehaget.

Det rare er vel at jeg glemmer dette, fra gang til gang. Så jeg blir like overrasket over at det faktisk oppstår - samtidig som jeg blir litt 'åh, sånn var det jo sist også, at jeg kunne glemme'. Overrasker meg ikke om jeg glemmer dette til neste kur igjen også ;)

Idag er det egentlig helt jævli. Jeg har vondt i store deler av kroppen og vet nesten ikke hvordan jeg skal forholde meg til min egen kropp for å ikke få vondt - jeg vet med sikkerhet at det er cellegiften som gjør det. Legen snakka om slike smerter på fredagen, og nå er jeg litt mer bevisst på det. Tidligere har jeg gått i redsel for mer spredning, heldigvis er ikke dette tilfellet.

Med ondt skal ondt fordrives, var det noen som kommenterte med for en stund tilbake - og i dette tilfellet stemmer det, selvom jeg og legen ikke ble helt enig om den påstanden, heheh.

Vel, jeg skal nå nyte go'stol livet til paps kommer. Julian sover og Lillian koser seg med bolle og barnetv. Jeg skal til tross for smertene ut å gå tur i dag, vi skal på middag til min bestemor og siden mannedyret er borte så må vi ta føttene fatt :)

Mine fine. # in løøøv!

Lille baby 5mnd.

5 mnd:
Et barn på 5 mnd skal kunne:

Klare å sitte med støtte ? Det kan han, men vi prøver å unngå så veldig mye sitting rett opp og ned.

Skal kunne dra seg selv opp når du drar de i hendene fra liggende stilling. ? Det kan han.

Oppdage føttene sine ? Ikke helt der enda.

Strekke seg og gripe etter alt som er innen rekkevidde og smake på det ? Han kan hvis han vil ;) Her er det smokken som utforskes mest.

Flytte en ting fra ene hånden til den andre ? Det kan han, men han bruker som regel begge hendene samtidig.

Le ? Han tørr ler litt, men ingen sikkelig lættis enda. Han gliser fra øre til øre med en gang han har selskap.

Julian elsker å sitte i vippestolen sin og følge med på det rundt seg. Han er sterk i nakken men blir fort lei av å ligge på magen. Han sitter mer enn gjerne oppreist og prøver stadig vekk å "reise" seg fra vippestolen. Det nye store er nå brumming, også under måltidene - så her får vi både grøt og middag i retur.

Han spiser nå grøt fast hver kveld, hvis han får middag veldig seint så gir vi velling i stede. Han elsker grøt og fruktpurre, han liker middag men ikke det han foretrekker først.
Han blir bare mer og mer ivrig på å holde flasken selv, den er litt tung så han trenger en hjelpende hånd enn så lenge.

Det at han er prematur ser vi egentlig veldig lite til, han er noe senere motorisk men det er ikke mye det er snakk om. Han kommer etter i en fei. Fysio mente det var helt normalt og han ligger ikke unormalt langt etter. Han følger seg selv helt perfekt :)

Om en mnd er babyen min et halvt år gammel. Det er alvorlig hvor fort denne tiden går og jeg kunne ikke koset meg mer. Verdens vakreste guttebaby!!

Et bilderas fra den siste tiden.

Vi har vært på vakre Røros til vakre mennesker.

Jeg fikk kose fadderbarnet mitt.

Jeg fikk kose barndomsvenninna mi.

Jeg fikk kose Jeabestis.

Jeg fikk vakre smil fra min sønn.

Vi fikk nyte solen.

Lillian fikk lekekjøre bilen til papsen sin.

Jeg fikk lagret bildene fra i helgen.

Jeg fikk se det herlige bilde av glisoppen min.

Jeg fikk se Lillian kose pusekatten.

Lillian fikk seg sparkesykkel - så flink og så stolt.

Late sofadager, med fadderbarnet på fanget.

Gleden er stor for oss begge når vi endelig får møte fadderbarna våre. Da bytt låner vi gjerne.

Vakre Lillian. Morgenfugl.

Vakre Leah.

Kaffe besøk måtte også til.

Bleieskift med kos og smil.

Mammakos er ikke å forakte.

Leah koser seg i sommerværet.

Lillian koser seg i sommerværet.

Clutch, min baby nr 3.

Kosebilde.

I helgen har vi besøk av denne karen.

You see? Wee. Travle men koselige dager har vi hatt og det kommer vi også til å få. Loveit.

Litt uvirkelig!

Jeg sitter enda som et spørsmålstegn og lurer på om dette kan være tilfellet. Er det virkelig tydelig tilbakegang?! Jeg føler meg lett, fri og et skritt nærmere det store håpet. Jeg fortjener litt ekstra håp. En opptur var virkelig det jeg trengte etter alle disse nedturene.

Lymfeknutene har også minsket, og det er heller ikke noe annet en positivt.
Jeg tar til meg alt det positive og det som enda er usikkert får legges til siden til det blir sikkert.
Det ble funnet noe på svart på lungene, men dette tror og mener de er senvirkning av strålingen. Så hvis det er tilfellet så ordner kroppen dette selv.

Det at jeg har slitt med smerter i knær, ankler og håndledd kan være bivirkninger av cellegiften, da denne blir ledd og bein smerter. Følte meg noe roligere og ikke lengre så sabla hysterisk.

Jeg tørr ikke glede meg for mye, for i denne kampen vet jeg aldri hvilken motstander jeg har - det kan fort snu og det kan fort bli bedre. Jeg nyter det som er her og nå. Og lar tankene for fremtiden ligge. Jeg lever i nuet. Dag for dag. Jeg vet jo at jeg ikke blir frisk, så tankene er fortsatt veldig skremmende..

Men nå skal gode nyheter nytes og alle andre bekymringer legges i glemmeboken. Jeg er glad og lykkelig. Jeg lever. Det er viktigst akkurat nå. Tenk at behandlingen faktisk hjelper - oohææ :D Sommerfugler i magen. Hopper nesten av glede. En fryd uten like. O'herlige liv!

Good news!!

Tydelig tilbakegang!? :D Oohææ!! Jeg er i lykkemodus. Ubeskrivelig feeling.

Nå igjen?

Har det seriøst gått tre uker igjen? Er det tre uker siden jeg og min godeste Fossen satt her og ventet? Av og til så skulle det vært en stopp knapp tilgjengelig, tiden går alvorlig fort. Men samtidig så er det et godt tegn - jeg nyter livet og da går timene alvorlig fort!

Nå sitter jeg å venter på å få tatt noen blodprøver. Før jeg skal ta meg en røyk for å roe ned nervene ;) Lege time halv tolv, da får jeg svar på CT bildene mine. Kjære gud, la de være bra!! Jeg er så kvalm at jeg snart ser dobbelt.

Jeg har heldigvis ikke rukket å grue meg før i dag. Jeg har kosa meg så mye i det siste, at sykehuset har vært helt fjernt. Tommel opp for det :)

Wish me luck!

# strong love

Drømme mannen. Bedre halvdel. Bestevenn. Samboer. Ektefelle. Kranglevenn. Far til mine barn. Mitt alt.

Ord kan ikke beskrive. Handlinger kan ikke vise. Dette er min klippe, gjennom godt og vondt. Jeg får aldri sagt nok hvor høyt jeg elsker han.

Klissklass ; love you bigtime, handsome.

Stor gutt.

8675g og 64cm.

Igjen har Julian lagt på seg ca 1,1kg, akkurat som sist. God pluggen vår :) Godt å se at vekta går rett vei og det er ingen tvil om at denne babyen er mer enn fornøyd. Han er veldig lik sin søster i vekt oppgang - det er så morsomt å se på. Gleder meg til å se hva han veier rundt 1års kontrollen ;)

Min datter.

Et tappert forsøk på peace ;) Hun fikk lakke neglene i går og er så stolt.

Lillian lener seg inntil meg og sier 'bestevænnen min'. Den følelsen. Nesten så tårene spratt i det hun sa det. Hun er så god. Så full av kjærlighet. Så ubeskrivelig magisk. Og dette er min vakre datter!

Vi måtte ta et bestevenn bilde i samme slengen : SMIIIIIL!!!!

True.

Sometimes the things you think would never happen, happen just like that.

All you need is one.

Vi fikk sove til tolv i dag. Enda da var både jeg og mannen døtrøtte. Lillian og svigermor har vært ute å lekt seg og det eneste jeg trengte å tenke på var meg selv og minstemann. Jeg elsker å ha ansvar for begge to og gjøre alt selv så er det veldig godt å få litt avlastning i ny og ned. Det gjelder både meg og mannedyret.

Nå har vi trøkt junk food nedover halsen og slapper bare av. Vi tenkte å kjøre hjem i legge tiden, så Lillian bare blir flyttet over til sengen når vi kommer hjem.

Gleder meg villt til å komme hjem. Borte bra, men hjemme best. Det er faktisk bare min egen seng som gjør at jeg ikke får vondt i kroppen, så to dager er mer enn nok. Lade opp kroppen til neste overnatting, hvis alt går etter planen.

Kjekkasen min. HUNK!!

Jeg må si at jeg begynner å bli utålmodig på sommer og sol. Jeg er lei av å gå fullt påkledd med jakke og det hele. Litt farge på en lik farget kropp hadde gjort seg ;)

Lillian har lært seg å sykle i helga, flinke jenta vår.

Nå er det omsider opphold så nå skal jeg ut en tur og kose meg med en mc flurry :)

Spontan helgatur.

Vi hadde planlagt hjemme kveld med god mat, film og resten av pakka. Etter litt frem og tilbake bestemte vi oss for å pakke bagen og reise til Trondheim på besøk til Elisabeth og Robert. Lillian skulle egentlig bli med hun også, men siden de hadde barnfri så ble det til at Lillian dro til bestemoren sin. Vi skulle egentlig hjem igjen idag, men i natt rundt klokka 04.00 fant vi ut at vi skulle bli til i morgen. Det ble lite søvn på hele gjengen men jammen har vi tatt med oss barna på lekeland ;) Puh, det er trim det.

Lillian er fortsatt til bestemoren sin og STOR koser seg. Mammahjerte gråter av savn - men hun har så godt av litt bestemor tid. Sist gang hu var der var når jeg var innlagt med Julian. 4,5mnd siden det. Gosj, tiden flyr. Gleder meg til å treffe henne ikveld, kooosemose! På mandagen blir det Lillian og mamma tid - Julian blir også hjemme med oss, så helt alene blir vi ikke - men kose oss, det skal vi.

Siden vi bare har baby å tenke på siden svigermor står opp med Lillian, så blir det litt sene kvelder og vi får sove litt utpå om morgenen. Det gjør godt.

Fin lørdag :)

Bilde tatt 04.00 i natt ;) Go'vær da, men ikke nå. Surt gitt.

Ingen Kim(s), ingen kos.

When you look ahead and darkness is all you see, faith and determination will pull you through.

God morgen, fans.

Hvordan er deres start på dagen? Min er dårlig. Jeg er morgen gretten og mannedyret MÅ bare irritere litt til. Derfor ligger jeg enda, mens han lager ny stekte rundstykker til meg. Han er litt snill også. Så da er det greit.

Lillian har fått en herlig rutine som jeg elsker. Her starter dagene tidligst klokka åtte (BANK I BORDET) og det gjør så mye å se at klokken har passert åtte tallet, da er man plutselig mer opplagt. Hun legger seg i sju, åtte tiden men sovner sjeldent med en gang. Hun står å leker med hello kitty huset sitt som står i vinduet. Hun er bra søt. Mange gullkorn får vi også servert om dagene, både av ting hun får og ikke får si ;)

Julian er også en engel når det kommer til rutiner. I dag f.eks våknet han ikke før i ti tiden. Helt OK. Han får siste måltidet før vi legger oss, så for oss er dette genialt. I starten våknet de samtidig og skulle ha mat og bleieskift samtidig - det var litt stress. Nå nyter vi dagene til det fulle her, vi vet aldri når det snur.

Mannen måtte derimot opp i seks tiden i dag tidlig, da måtte Clutch på do. Jeg sov videre med barna.

Fredag. Helg. God mat. Snop. Cola. Film. Åh, love it. Jeg digger helg. Selvom hverdagene mine stort sett inneholder det samme ;) Her lever vi i nuet.
En uke igjen, så er det kur dag. Hurra? Disse ukene i mellom går alvorlig fort. Spent på resultatet av CT, de skulle ringe hvis det var noe - så da håper vi at de IKKE ringer.
Men nå er det helg. Vi skal kose oss. Sykdommen får vente. Nå er det familiekos i fokus. Jeey!

Bryllup i Italia.

Oppdatering angående konkurransen : Den har dessverre blitt slettet fra facebook, pga regelbrudd. Konkurransen er IKKE over, de må bare finne en ny løsning (blogg eller lignende) til å fortsette avstemningen!
De vet enda ikke når dette blir, men vi skulle få beskjed - så da oppdaterer jeg dere nærmere :)
Håper dere da vil fortsette å stemme på oss når den tid kommer!!

Tusen takk så langt for alle stemmene, vi setter så utrolig stor pris på det :)

Endelig!

Den dagen som har hengt over meg som en mørk sky er endelig over og forbi. CT er omsider tatt og nå gjenstår det bare å vente på svarene. Det er nå vi skal få svar på ting, nå vi får vite hvordan tiden fremover ser ut. Jeg føler meg egentlig litt letta, selvom jeg ikke har fått svaret. Jeg har gjort det og slipper å tenke på kontrast og CT på en stund - det er deeilig det.

Dere kan tenke dere hvor godt det var med mat i fire tiden, da var det nesten et døgn siden jeg spiste ordentlig mat. Nå er vi endelig på tur hjem og det skal bli godt å komme hjem igjen nå, jeg er sliten!

Nei, har'u sett?!

Topplista, hallo ja :)

Så høyt oppe som det jeg er i dag har jeg vel egentlig aldri vært. Jeg trodde egentlig ikke bloggen kom til å trekke til seg så mye oppmerksomhet, men når jeg tenker meg om så skreiv jeg bloggadressa på bidraget vårt. Så jeg har kanskje lagt opp litt til det selv? Vel, jeg kjenner det gir meg en glede. Så den skal jeg nyyyte!

Denne konkurransen gir meg sommerfugler i magen. Jeg blir glad! Jeg klarer heller ikke å grue meg til i morgen, selvom jeg skal ta CT. Jeg har så mye å drømme om nå at jeg er for opptatt til at ting skal gå galt. Jeg vil ikke tilbake i kjelleren.. Jeg skal nyte denne dagen, med sommerfugler og det som er!

Jeg er ikke så veeeldig flink på å oppdatere dere når det først skjer noe. I helgen har vi vært travelt opptatt med å kose oss. Elisabeth & co kom til Oppdal - både voksne og barn koste seg og ble veldig slitne. Mannen er jo som vanlig til byen hver mandag, så vi ble like gjerne med å besøkte Elisabeth & co igjen. Denne gangen gikk fruen i hus amok, så vi fikk nærmest et flyttlass med oss hjem. Startet dagen med å begynne på rommet til Lillian, siden hun fikk nye møbler og leker. Skal i løpet av dagen få det ferdig - gleder meg, det tror jeg hun også gjør!!

Tusen takk, nok en gang :)

Laaaaika!

£¥#+|%{$#£,£}+]¥\?<^}' - en lang ramse med ord ingen trenger å høre ;)

Har dere fått med dere at det er over, jeg gjentar, OVER 4000 mennesker som har laika bidraget vårt? Jeg er målløs. Ja, så trodde jeg at vi kom til å få en del laiks, med tanke på historien og at jeg delte det både her og der i går. Meen så mange som det har blitt nå hadde jeg aldri trodd - og det er takket være dere mennesker der ute som både liker og deler bidraget vårt videre! Vi oser av takknemlig :) Tusen tusen takk!

Men for all del, fortsett å spre det videre. LIK og DEL!!! Som min mann sa : Det er ingen spurt men et maraton. Det kan skje mye innen 24 desember. Men vi går for seier og håper alle facebook mennesker syns vi fortjener det og liker innlegget vårt.

Diggbart. Utrolig diggbart!!


Her er forresten linken : http://www.facebook.com/GratisBryllupIItalia

JEG TRENGER DIN HJELP!!!

Husker dere at jeg skreiv om at jeg hadde skrevet et bidrag, om jeg kan kalle det det? Jeg har meldt oss på en konkurranse - der vi kan vinne et GRATIS bryllup i vakre ITALIA. Jeg bruker sjeldent å melde meg på konkurranser, da jeg alltid har følt at vinnersjansen er liten eller at noen andre fortjener det bedre enn meg. Men denne gangen vil jeg faktisk være så egoistisk å si at VI fortjener dette. Etter alt det vi har vært igjennom så fortjener vi et eventyr bryllup, jeg fortjener å få stå hvit brud på en strand og mannen min fortjener å se meg som hvit brud på en strand.

Det dere må gjøre for å stemme er å gå inn på "Gratis bryllup i Italia" og stem på bidraget vårt - dere finner direkte link på fan siden min på facebook. Dere liker bare bildet av meg og mannen min, det er ikke vanskeligere. Og hvis dere vil så kan dere dele bildet videre så deres venner også får mulighet til å stemme på oss. 
Jeg takker alle dere som tar dere tid til å like og dele - vi setter utrolig stor på det!! ♥

 

 Her er bidraget vårt : 

 

Hei. 
Jeg er en ung jente på snart 21år, i en alder av 17år møtte jeg drømme mannen min og ca 11mnd senere fikk vi vårt første barn. I mai 2010 bestemte vi oss for å gifte oss, men pga veldig dårlig økonomi måtte vi ta det på tinghuset, med kun to vitner. Siden den gang har drømmen vært å fornye løftene våre med venner og familie, men igjen så stopper økonomien oss. Min mann har alltid drømt om å reise til Italia og jeg har alltid drømt om å gifte meg på stranden - så dette hadde vært perfekt for oss. 
Rett etter det såkalte bryllupet vårt, så mistet vi huset vårt i husbrann og vi trodde ikke vi kunne ha mer uflaks enn som så.. Vi ante ikke hvor feil vi kunne ta. I august 2011 fikk jeg diagnosen brystkreft. Samtidig som jeg var gravid med vårt andre barn. Vi valgte å beholde barnet, samtidig som jeg fikk behandling. I januar 2012 ble jeg brystoperert og to uker etterpå ble en liten keiser født. Etter der har ting bare rast nedover for meg og min sykdom. Jeg fikk tilbakefall på høyre brystvegg, og gikk derfor til stråling i 6 uker. I mellom disse ukene ble det påvist brystkreft i venstre bryst og jeg ble operert i løpet av kort tid. Pga dette så ville de ta en CT for å utelukke spredning - beskjeden vi fikk var forferdelig. Spredning til skjelletet og jeg blir per dags dato aldri frisk.. Det er nå 9 uker siden jeg begynte på ny cellegift behandling og vi prøver etter beste evne å leve livet til det fulle med våre to små hjerteknusere. 


Når jeg så deres konkurranse, så følte jeg med en gang at dette hadde vært en fantastisk gave å kunne "gi" mannen min. Han har så lyst til å fornye løftene våre, og vi har jo lært at livet er for kort til å ikke gripe sjansene vi får. Vi giftet oss den 14 mai 2010, og det hadde vært helt perfekt og fornyet løftene på samme dato. Det er en virkelig stor drøm å få gi mannen min det bryllupet han fortjener, og gi familie og venner en dag å huske på for alltid. Der vi alle er lykkelige og vi får sette den forferdelig sykdommen som har rammet oss til siden. 


Mvh Kristina & Kim Roger. (http://haugbjorg.blogg.no/)




En bedre dag.

Når jeg våkner til sol og godt vær så stiger humøret automatatisk. Når jeg tenker meg om så har jeg ikke hatt en eneste vond tanke i dag - eller jo, en vond tanke, men da til et godt bidrag. Jeg har nemlig sett inn et bidrag på noe, som jeg håper vi får bli med på. Og da kjære lesere, håper jeg dere vil stemme oss opp og frem. Jeg skal oppdatere dere nærmere, når jeg vet litt mer. 

 

Vel, å starte dagen med at begge barna sover til 08 ett eller annet er ingenting å klage på. Mye bedre enn den perioden da alt var 06 ett eller annet ;) Humøret på oss alle var supert og vi koste oss med morgenstell, frokost og full avslapping. Jeg fikk besøk av en venninne så vi ble sittende ute på terrasen og bare snakke, mens mannen hørte musikk og var helt oppslukt i den nye mobilen sin! Mannfolk. 
Så ble det middag til min bestemor. Aner dere hvor godt det er med viltgryte? Takk gud for at jeg har en onkel som jakter så min bestemor får kjøtt. Jeg tror ikke jeg får servert noe bedre. Made my day!
Så fikk vi besøk fra Tr.heim, lekte med barna på lekeplassen, gikk på sentret og fikk shoppet litt. Før vi vendte nesen hjem med en stykk overtrøtt Lillian. Leeenge siden hun har vært så trøtt og klar. Fikk i henne litt kveldsmat før hun stupte til sengs og sovner nå som en stein.

 

Jeg kjenner kroppen er sliten og at smertene har inntatt for fullt nå. Jeg prøver for harde livet å slappe og bare nyte at denne dagen er så god. Jeg kjenner en dyster sky fortsatt henger der, men likevell klarer jeg å blåse den unna. Det kan vel ikke bare komme dystre innlegg på bloggen? Dere må få se den gode siden av livet også :) Jeg så forresten at det er nesten 400 (!!) likere på fan siden min på facebook - helt fantastisk og helt utrolig at det er så mange ulike mennesker som vil følge meg og mitt liv. Tusen takk til dere alle!




 

Svar på noen spørsmål.

Er du i en stabil sitasjon der dere holder kreften i sjakk? - Nå er vi i en "vente" periode, jeg har tatt tre kurer med cellegift og skal inn til CT neste onsdag. Først da vet vi om cellegiften fungerer og hvordan ting blir fremover. Jeg håper vi holder kreften i sjakk og at jeg får mange mange år med at den er i sjakk!

Er det mye spredning? - Ut i fra det vi vet så er har det spredt seg til bekkenet, halebeinet og alle ryggvirvlene. Jeg mistenker at jeg har både i knær, ankler og håndledd - dette er noe jeg skal snakke med legen om.


Hva sier legene? - "Per dags dato blir du ikke frisk", stort mer har han ikke sagt, siden vi venter på nye CT bilder. Først da kan han uttale seg om hvordan kreftcellene jobber, et lite tidsperspektiv (tror jeg) og hvordan ting blir fremover.

Har du undersøkt behandling i utlandet? - Nei, det har jeg ikke gjort. De har enda ikke gjort det de kan for meg her hjemme, så jeg velger å stole på dem til det motsatte er bevist.

Hvis dere lurer på noe mer så må dere bare spørre :)

Livet. Grunnen.

Jeg elsker dem. Rett og slett.

Det må bli bedre.

Jeg føler meg ikke heeelt der akkurat nå. Jeg får ikke til å sette ord på det. Men det er ikke helt greit for tiden. Jeg føler meg både sliten og lei. Kjenner kanskje ekstra sterkt på at jeg aldri blir ferdig. Samtidig blir jeg veldig sliten av å ha så mye vondt. Jeg har så mye jeg vil gjøre, men som kroppen hindrer meg til å gjøre. Timene går, en etter en - og jeg er redd for at jeg kaster bort tiden min på å ikke gjøre det jeg bør gjøre. Jeg vil dra på ferie, men økonomien stopper oss. Jeg vil nyte fine solværsdager. Jeg vil bruke dagen ute til lek og morro. Jeg vil ikke lengre sitte å kjenne på at kroppen min stopper meg, men likevell er det faktisk mulig at det er det jeg må.

Jeg tror jeg kjenner på redselen for å reise for tidlig. Jeg er overbevist om at jeg skal føle meg klar for det når det først skjer - men jeg er ikke der enda. Langt i fra. Hvis jeg får leve i ti talls med år til, på akkurat denne måten så gjør jeg gledelig det. Jeg kan lett akseptere smertene, hvis jeg får leve av den grunn. Jeg syns dette er urettferdig. Hva har jeg gjort til å fortjene dette? For meg blir dette kjære gud i helvette. Han i himmelen har gått ut i streik på ubestemt tid.. Aner dere hvor jævli det er å vite at man skal dø? Det blir nesten så man venter på det, for man vet det kommer til å skje. Mennesker rundt om i verden sutrer for bagateller - de aner ikke hvor godt de har det, mens jeg og mange andre kjemper for livet.

Jeg føler meg fanget og det er ingen vei ut igjen. Jeg er stuck her i mitt eget helvette. Jeg har så mye å gi, så mye å oppleve - jeg har familien min, det er grunn nok til å kjempe. Dog blir jeg både trist og oppgitt, dette er en av de periodene. Der det er for vondt til å si ordene høyt, men umulig å skjule utad. Jeg har det tøft nå, alt er vondt og jeg blir spist opp innvendig av redsel.

Jeg lever og derfor smiler jeg : Øynene kan smile, munnen kan le - men sorgen i hjerte kan ingen se..

Jeg skulle bare ønske dere så verden fra mitt ståsted. For i min hverdag teller hver minutt, hver time, hver dag, hver uke. Og selvom jeg står på et mørkt sted og føler meg litt lost akkurat nå så VET jeg at det ikke er langvarig. Vet dere hvorfor? Fordi jeg er lykkelig. Jeg er takknemlig. Jeg leste en blogg, der to mennesker gikk igjennom det vi nå går igjennom og de kalte det : MINUTTLYKKE. Det er det som teller. Har jeg 59 dårlige minutter og 1 bra minutt så er det det ene brae minuttet som teller. Opp og frem. Jeg skal nå klatre opp igjen, ta et minutt av gangen og glede meg over det jeg har. Livet ER verdt det!

Blunkefjes

I was born to make mistakes, not to fake perfection.

Kreft. Hvordan lever man med kreft?

Tenk at om knappe to mnd er det ET helt år siden jeg fikk diagnosen brystkreft. 
Lite visste vi da om at utfallet skulle bli som det har blitt til nå. Sjansene mine var gode og ikke en gang var det snakk om at jeg ikke ble frisk. Jeg var på sykehuset for å BLI frisk. Jeg er glad for at jeg ikke visste hva som ventet meg, for jammen har jeg virkelig klart å nyte livet og det som livet har gitt meg.
Julian Johannes var et lysglimt for kroppen min. Svangerskapet med han gjorde alt så mye lettere. Og samtidig ha Lillian Nathalie på utsiden av magen gjorde det alt egentlig rimelig lett. Jeg klarte å nyte dagene, nyte sparkene fra lillebror i magen og nyte kjærligheten mellom meg og storesøster på utsiden av magen.
Jeg trodde ikke alt raste nedover etter første operasjon. Hadde jeg visst det så hadde jeg nok rømt for lenge siden. Jeg gledet meg på å få mitt andre barn, og heldigvis har vi klart å utnytte mest mulig glede av det også. Men likevell har den første tiden med Julian vært veldig vanskelig.
Jeg har fått den ene dårlige beskjeden etter den andre. Og enda tar det ikke slutt. Jeg må gå til behandling, forholde meg til sykehuset, leve i usikkerhet og vite at før eller senere kommer denne sykdommen til å ta livet av meg.

 

Hvordan lever man med kreft? Jeg har ikke en fjern anelse. Men man gjør det. Utrolig nok så gjør man det bare. Mange tenker at de aldri hadde klart det jeg går igjennom nå, det trodde ikke jeg heller før jeg sto i det selv. På en rar måte klarer man å finne kjemperen og livslysten i seg til å holde hodet oppe og være positiv. De som ikke klarer det har, i mine øyne, mistet livslysten. Ingen gir opp en kamp. Psyken er halve sykdommen!
Man står opp hver dag, og nyter at en ny dag har kommet. Man gjør de dagligdagse tingene : vasker hus, steller barn, lager mat, spiser, dusjer, rydder, leker, handler, bader, slapper av, triller tur. Dere skjønner poenget. Jeg gjør det dere gjør, mer eller mindre. Jeg lever et tilnærmet normalt liv, jeg har bare litt ekstra bagasje som gjør ting litt ekstra vanskelig. Jeg tror aldri noen kan råde meg til hvordan jeg skal leve livet mitt med denne sykdommen, og jeg kan faktisk ikke råde noen andre i samme situasjon om hvordan de skal leve sitt liv. Vi er forskjellige, og alle finner sin måte å leve med det på.. Vi har ingen andre valg. Vi må velge å leve, ikke bare være i live.  

 

Noen dager så glemmer jeg at jeg er syk. Jeg føler meg så bra både fysisk og psykisk at jeg glemmer det. Det er så godt. Da LEVER jeg, virkelig. Til jeg ser meg i speilet, strekker armene opp i været eller tar av meg klærne. Store arr etter operasjon, lite hår og vonde armer. Jeg blir alltid påmint det at jeg er syk. Selvom jeg blir dratt ned til jorden igjen og påmint hva som egentlig er realiteten så setter jeg så stor pris på de dagene jeg føler meg normal og frisk. Jeg blir så sint når jeg husker at jeg aldri kan se frem til å bli frisk. Jeg kan drømme om det og håpe på det. Men jeg kan ikke lengere glede meg til den dagen kommer. Jeg er redd for at jeg mister mye med barna mine, mannen min og familien min. Jeg er redd for at jeg plutselig er borte og jeg blir glemt. Jeg er redd for at mine egne barn må gå igjennom det savnet jeg har gått igjennom. 
Jeg er så redd for at jeg blir husket som den kreftsyke Kristina. Jeg er jo så mye mer enn det?

 

Jeg er ofte sint. Sint på situasjonen. Den er så ufortjent. Jeg prøver å glede meg over det jeg har og se frem til maaange år enda. Det er greit at jeg lever med denne sykdommen, bare den ikke tar livet av meg på en evighet enda. Jeg er ikke klar for å gi slipp enda, gå glipp av livet med mann og barn. Barna mine trenger meg, mannen min trenger meg - og jeg trenger dem. De får ikke beholde meg og jeg får ikke tatt med meg dem.  

Jeg har bestemt meg for å ikke være sint. Uansett hvor mye energi jeg bruker på å være sint så forsvinner ikke sykdommen. Sinnet ødelegger bare de gode dagene jeg kan ha sammen med familie og venner. Jeg må leve nå. Sette pris på livet og nyte det fullt og helt ut. Plutselig er det over, om det er nå eller om det er om 40år, så blir det plutselig. Man må utnytte tiden. Verdsette livet og det livet har å gi. 
Jeg er heldig som har så mange fantastiske mennesker rundt meg. Jeg er heldig som er omringet av omsorg og kjærlighet. Jeg skal gi det samme tilbake. Jeg vil ikke bli husket som sint og bitter. Nei, jeg vil bli husket som et menneske som alltid gjorde det beste ut av ting og levde i nuet. 

 

Kreft eller ei ; LEV LIVET! 

Litt bedre. Ikke bra nok.

Haaallo bloggen ;)

Neida. Jeg følte kanskje at jeg burde gi dere en update på meg og formen min. Dagen i går var helt forferdelig. Å sitte med to små og en valp helt alene blir noen tøffe tak, når formen tilsier at du egentlig skulle vært liggende i senga store deler av dagen. Til tross for smertene kom jeg meg gjennom dagen, klarte til og med å bite tennene sammen for å gi de to små et bad - og meg selv. Var hvertfall helt utrolig deilig å finne senga i går kveld ;)

I dag har smertene vært noe bedre. Men langt i fra bra nok. Vi tok sjansen på å reise inn til byen for å besøke et vennepar av oss med barn - alltid like koselig og barna koser seg sammen (.. og krangler). Tror vi alle er rimelig sikre på at FEM barn skal vi ikke ha, for å si'e sånn. Jammen har vi nok å gjøre når vi har tre barn på 2år og 3år, og to babyer på 6mnd og 4mnd. Det ble en lang dag, men følte jeg klarte å legge smertene til siden og kose meg!

Ferien er mer eller mindre planlagt og jeg kjenner jeg gleder meg noe enormt!! Nå mangler vi bare fin været så blir humøret på topp.

Nå har jeg igjen funnet senga og lever i håpet om at jeg får en smertefri dag i morgen. Jeg klarer hvertfall å fungere nå, selvom smaksløkene mine har tatt kveld, smertene er litt for sterke og jeg igjen må begynne på antibiotika.
Jeg klarte selvfølgelig å glemme timen vi hadde på helsestasjonen i dag - hurra for ting som går i glemmeboka! Jeg må seriøst ha alt skrevet opp i kalenderen med varsel på. Gullfisken ;)

Jodaneidasååeh. Takk for omtanken og god bedring ønsker dere gir og sender meg - utrolig herlig. Fantastiske blogglesere. God natt :) Smaack

Usjda.

God morgen. Eller kanskje bare morgen? Det er i utgangspunktet ikke en god morgen. Legge seg tidlig på grunn av smerte og ubehag, men hjalp det? No, no! Her ligger jeg med enda større smerter enn i går. Det er lenge siden jeg har hatt så vondt, og det får meg nesten til å gråte. Ikke på grunn av smertene, men på grunn av realiteten. Jeg blir påmint denne djevelske sykdommen!!

Mannedyret har vært en knupp i dag. Sto opp med begge barna og voffsen, så jeg fikk slappe av litt. Når jeg blir i bedre form så er det hans tur ;)

Jeg skal krype meg selv ut av senga, i håp om at smertene forsvinner og psyken bedre. Blir dratt ned i kjelleren på slike dager - jeg vil jo ikke være syk og hvertfall ikke så syk som det her.

Kjære Gud, gi meg styrke. Smile ON!

Lang men koselig helg.

Fredag : Cellegift og herceptin.
Lørdag : Kaffebesøk først på dagen, etterfulgt av konfirmasjon.
Søndag : Konfirmasjon.
 

 

Dere skjønner kanskje bildet? Normalt tar jeg hele helgen med ro etter kur, mye på grunn av smertene som følger etterpå. Denne gangen ble det annerledes. Følte meg i fin form på fredagen og i går tidlig. Men etterhvert som timene gikk så ble formen dårligere og smertene større. 
I natt fikk jeg lite søvn, takket være en nabo som på død og liv skulle ha fest - og det ble ikke helt stilt før klokken nærmet seg 06.00 i dag. Dere kan tro jeg var lei, sint og ikke minst trøtt.
Kjente formen var i kjelleren, prøvde med smertestillende og dro i vei med godt mot. Vel, jeg skulle vell kanskje ha holdt meg hjemme i dag, for formen ble slettes ikke bedre - bare dårligere. Men jeg prøvde hvertfall og en koselig dag ble det, til tross for min form. 

 

Det er egentlig veldig ubehagelig, for når jeg først får vondt så blir jeg boende i min egen lille boble. Kobler kanskje ikke at andre mennesker snakker til meg og føler meg nesten litt ufin og avvisende. Dessverre, kanskje også heldigvis, så vet ikke alle at jeg har vært på behandling og heller ikke hvordan dagene etter behandling er for meg - så noen oppfatter meg nok som ganske sur og avvisende. Syns det er veldig ubehagelig i ettertid, men det er veldig vanskelig å gå rundt som et happyface når både alt det andre stritter meg i mot. 

 

Nå er vi hvertfall vel hjemme. Lillian sover søtt i sengen sin og Julian har sloknet i vippestolen sin etter kveldsgrøten sin. Vi begge er mildt sagt utslått etter helgens aktiviteter og sitter på hver vår pc, litt i vår egen verden. Nå skal det bli godt med noen rolige og stress frie dager - det tar på å være travelt opptatt en hel helg. 
Mannen må til byen igjen i morgen, som hver uke. Jeg og barna skal være hjemme og kose oss med pappa, som reiser igjen i morgen. Jeg kjenner jeg er keen på å få ut å trille litt, så den uka som kommer så skal jeg nok prøve meg på noen turer, så lenge kroppen tilsier det :)  

 




Follow me?

Blogg, facebook, instagram, twitter - kan jeg ha stort mer?

Anyway, hvis du vil følge meg på det ene eller det andre, eller kanskje alle tre ; be my guest!

Instagram : wr00ng
Twitter : haugbjorg
Facebook : haugbjorg.blogg.no

Jeg har ikke glemt noe nå? Er veldig takknemlig for alle som følger meg, både her og der. Dere er fantastiske, hele gjengen. Dere løfter meg opp og frem med deres positive og gode kommentarer :)

En hverdagsglede.

Du vet den følelsen du får når du får oppfylt ditt eget ønske..? Jeg kan ikke nekte på at jeg lider av sterk vogngalskap, og gleden er mega stor når jeg endelig får ny vogna i hus. Denne gangen er inget unntak. Jeg er helt forelska i den nye vogna, og gleder meg som en liten unge til å få ut å trille meg en god tur!

Jeg prøvde trille den litt hjemme og jeg falt pladask - fantastisk god og trille. Har virkelig funnet drømmevognen min denne gangen! Og det var flaks, siden jeg har lovet å ikke kjøpe meg flere vogner. Hurra for god, stabil og fin vogn :)

Mannen sa jeg kunne kjøpe meg vogn hvis jeg solgte ei vogn først. Vel, nå har jeg solgt to. Så nå har vi kun to vogner - en babytravel søskenvogn og mountain buggy urban jungle. To kjempe gode vogner som jeg virkelig kan anbefale videre (uten å ha prøvd den ene så veldig mye enda ;)).

Hverdagsglede!

God natt.

Herlig avsluttning av en lang dag. Finnes det noe bedre enn å avslutte kvelden med stompen i armkroken, to lykkelige og sovende barn og en mann som ligger å forteller om uviktige ting som han plutselig har lært? Jeg er heldig. Jeg er lykkelig. Jeg lever!!

Smertene har sneket seg litt innpå, så søvn skal gjøre godt nå. Jeg håper det er bare for ikveld og at jeg er tipptopptommelopp i morgen. Smæck, natti!

Cellegift kur overstått.

Endelig hjemme etter en laang dag på sykehuset. Idag ble det mange timer med venting, så dagen ble litt lengere enn planlagt. Både herceptin og cellegift gikk smertefritt idag og heller ingen smerter i etter tid. Håper virkelig at jeg slipper unna bivirkninger denne dagen - fullt opp med konfirmasjon hele helga.

Jeg har et sår som absolutt ikke vil gro og kjenner virkelig jeg begynner å bli lei av dette. Nå må jeg igjen begynne med sårstell for å få det til å gro!

Nå er jeg vel hjemme til mann og barn, venter på litt fast food til brødboksen - før det blir full avslapping med film og kos med mannedyret. Kanskje noe godt i skåla også ;)

GOD HELG!!


Kristina : Jeg er noens mamma. Jeg er noens kone. Jeg er noens datter. Jeg er noens barnebarn. Jeg er noens niese. Jeg er noens kusine. Jeg er noens bestevenn. Jeg er noens venn. Jeg er noens svigerdatter. Jeg er noens søster. Jeg er noens oldebarn. Jeg er noens forbilde. Jeg er noens pasient. Jeg er noens beskjent. Jeg er noens noe. Jeg er også for noen helt ukjent. Men jeg er meg. På godt og vondt. Don´t get my personality and my attitude twisted, because my personality is me, and my attitude depends on you! Enjoy. Kontakt? Facebook : haugbjorg.blogg.no. Instagram : wr00ng. Twitter : haugbjorg. Mail : haugbjorg@hotmail.com.

arkiv


November 2012
Oktober 2012
September 2012
August 2012
Juli 2012
Juni 2012
Mai 2012
April 2012
Mars 2012
Februar 2012
Januar 2012
Desember 2011

kategorier


Cancer..
Motherhood ♥
Nothing .. and everything!
Pregnancy ♥

lenker



design av:


idawisth.blogg.no
hits