Mamma Kristina - Just a place about life, cancer & motherhood!

Noe så viktig kan gå så galt.

Jeg har en venninne, med navn Oda. Denne jenta har vært min nettvenninne så lenge jeg kan huske, og før der var hun mitt store bloggforbilde - det at jeg nå har hatt uendelige mange gode samtaler med henne er for meg uvirkelig, men har blitt så viktig for meg. De samtalene jeg har hatt med Oda er gull verdt. Hun har vært en god støtte på godt og vondt, og hun har hørt på mine sorger og gleder. Det samme har det vært andre veien. Vi har vært gode samtalepartnere og har støttet hverandre i vanskelig situasjoner. Jeg er så takknemlig for de samtalene, det skal du vite, Oda! 

 

Oda har lenge gått igjennom en tøff periode med barnefordelingen på Leah. Leah´s far ønsker å ha henne, og selvsagt ønsker Oda å ha henne. Samtidig som det er 7 timers avstand mellom dem så har dette blitt vanskelig. Oda har kort sagt hatt en vanskelig tid, med mye vondt som har ført til depresjoner og andre problemer. Dette ble brukt i mot henne og Oda tapte rettsakene. Hun mistet omsorgen for datteren sin, som hun har hatt hele veien. Og dette er for meg helt uvirkelig og ikke minst urettferdig. Oda virker for meg som en fantastisk mor, som et fantastisk menneske med både omsorg og kjærlighet for de rundt seg. 

 

Jeg kan skrive side opp og side ned om hvor herlig den jenta er og hvor urettferdig dette er, men det jeg ønsker av DEG, er at du tar deg tid til å lese DETTE (link) innlegget og spre det videre. Du får lese hele historien til Oda, både på godt og vondt. Oda fortjener denne oppmerksomheten, denne hjelpen. Og hvis du er en av de som deler det videre så vil jeg si TUSEN TAKK, både fra meg og ODA

 



To herlige mennesker som fortjener å være sammen, bare på grunn av den kjærligheten de deler seg i mellom! 

Bilderas ; dåpsdagen



































♥ ♥ ♥

Guuud mårning!

Ååh, wæow! Ligget våken siden ni og bare koset meg i senga. Nå er jeg såpass sulten at jeg skal stå opp for å lage meg nystekte rundstykker! Julian har sovnet igjen etter mat, mens Lillian leker seg med te/kaffe servise hun fikk på lørdagen.
Etterhvert får vi besøk og skal kose oss med dem før vi tar en avslappende ettermiddag/kveld med taco rester og kos.

Herlig start på dagen og humøret er på topp! :-))

Vellykket dåpsdag!

Den store dagen er over og det ble en vellykket dag med venner og familie! Dagen som var så fjern er plutselig over og vi er kjempe fornøyde med oppmøte, gavene, alle kakene og maten. Vi hadde ikke klart oss uten den gode hjelpen vi hadde underveis og jeg har virkelig sluppet unna mye stress.

Tusen takk, alle sammen! Både for gavene, oppmøte og all hjelpen underveis - og ikke minst en stor takk for at dere tilbringte dagen sammen med oss og gjorde den så vellykket som den ble :-))

Mega sliten storesøster er i seng. Hun har virkelig fått kjørt seg de to siste dagene, stakkars lita. Ikke lett med fullt kjør fra morgen til kveld!

Nå er det film, snop og take away pizza. Awesome Fossen er her for å kose seg med oss. Full avslapping!

Skal forresten dele mer bilder fra dåpen med dere når jeg logger på dataen ;-) Ha en fin kveld.

Dagen før dagen!

Er det ikke typisk at jeg skal bli forkjølet rett før barndåpen..? Jeg trodde det var sår hals pga CG, men i går kom hosten og slimet .. og i dag kom snørret, tårene og nysinga! Just my luck.

Vel, i dag skal dåpslokalene ordnes. I dette øyeblikk er min tante med familie der og steller i stand for oss. Jeg er så heldig som har så mye god hjelp! Når Lilliusen våkner fra duppen sin skal vi også vende nesen oppover for å hjelpe til med siste rest.

Senere blir det middag til tante og vi gleder oss! :-)

# den følelsen man sitter med når man vet paps nærmer seg Oppdal! Det gledes på pappaklem :-)

Hei sveis.

Greit fornøyd!! :D

Takk til Viktoria for en koselig ettermiddag og for hårklippen :))

Nå er det The Voice og kjærestekos!

Go'stol.

For å si det sånn så var det en grunn til at jeg vasket og ommøblerte leiligheten i går. Okei, så ble jeg litt straffa med smerter i går kveld - men det var verdt det. Jeg bruker mindre og mindre av medisinene mine som jeg har etter behov. Jeg tar det jeg går på fast og i går klarte jeg meg på to ekstra. Det er godt, for det vil jo si at smertestillende fungerer og at jeg får mindre og mindre vondt.

Vel, siden Lillian valgte å ta en skikkelig runde med små trass i fem tiden i natt, valgte hun å belønne meg med å sove til ni. Jeg håper hvertfall det var for å være snill, men tror egentlig det var fordi hun var trøtt ;) Hun har fått det for seg at jeg noen ganger om dagen må gi henne smokken, hun kommer med den til meg og så må jeg gi den til henne mens jeg koser henne over håret og gir henne en klem. Skjønner henne godt jeg, at hun vil ha den kosen og ekstra oppmerksomheten - og så klart skal hu få det :)

Jeg har brukt store deler av formiddagen, eller hele formiddagen på å rydde leiligheten. Mannen har lovt meg å ta kjøkkenet og soverommet til Lillian så da lar jeg det være - resten er shina. Så da går det ann å ta i mot besøk i helga.

Min tante overrasket meg med en hyggelig telefon samtale i går, hun hadde vært å kjøpt en god stol til meg. Jeg ble mildt sagt målløs og ble sittende nesten hele dagen å lure på hva som hadde slått meg. Jeg føler meg så heldig, jeg føler ikke jeg har gjort meg fortjent til det og det var heller ikke forventet så gleden ble så stor. Jeg oser av takknemlighet!! Dette gjorde hun for at jeg skulle få sitte godt og ha muligheten til å strekke ut når jeg har vondt. Jeg kommer nok til å bo her, for stolen er helt fantatisk god :))

Overbevist om at jeg har verdens beste tante!

Igjen : Tusen tusen takk <3 Jeg elsker den allerede!

Snuppa sover sen dupp, mannen har endelig dratt til legen og jeg ligger i god stolen med Julian sovende oppå meg. Her skal jeg ligge til jeg skal klippe meg i ettermiddag ;) Mannen bestilte ikke lege time selv, jeg var så snill at jeg ringte å bestilte for han, uten at han visste det. Satser på at han nå blir frisk.

Over og ut. Tid for full avslapping i god stolen - mannen er btw veldig sjalu, hihi

Jeg ønsker ikke å bli behandlet annerledes.

Husker dere det innlegget jeg skreiv for et par dager siden? Der jeg forklarte at jeg var redd for hvordan ting kom til å bli fremover, hvordan de rundt meg kom til å se på meg og at jeg ikke ønsket å bli den stakkarslige Kristina. Vel, noen misforsto kanskje budskapet i innlegget mitt.. 

 

For det første så er det vel egentlig umulig at jeg skal bli behandlet og sett på som før. Selvom jeg ønsker det, så vet jo både jeg og de rundt meg at jeg er ikke som før. Jeg har forandret meg, til det bedre vil jeg påstå. Jeg er ikke den jeg var før jeg ble syk. Så hvordan kan jeg forvente at mennesker rundt skal behandle meg som noen jeg ikke er? Jeg er Kristina, med kreft. Det er en del av meg, og pga denne sykdommen har jeg forandret meg. Sånn er det og det må jeg leve med. Jeg er vel mer redd for at det blir for mye påminning og snakk om sykdommen, at de glemmer den jeg egentlig er. Nysgjerrig med sterke meninger, om både det ene og det andre. Jeg vil fortsatt at mine venner skal ringe å oppdatere meg om hva som skjer, både på kjærestefront, sladderfront og generell deres front. Det er det jeg er redd for, at mennesker trekker seg unna meg, pga sykdommen. Pga alle smertene. Kanskje jeg også skyver mennenskene unna meg, pga smerter og sykdom. 
Det skal ikke skje, det kan ikke skje.

 

For det andre så har noen tydeligvis misforstått hele innlegget. For en kommentar kunne meddele at det var fryktelig irriterende at jeg hadde så mange orddelingsfeil og merkelige gramatikk setninger. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om andres meninger om mine skriveferdigheter og hvordan jeg ordlegger meg her på bloggen. Med dette kunne vedkommende skrive følgende :  : "Trodde du var ute etter at folk behandlet deg slik som før."
 Vel, jeg vil ikke påstå at det har noe med at jeg vil bli behandlet som før å gjøre? Jeg skriver som jeg skriver, og jeg forandrer ikke på noe for noen andres skyld. Selvsagt er jo også personen bak kommentarene anonyme, så da bryr jeg meg egentlig enda mindre. 
Men for å få klarhet i det hele ; Når jeg skriver at jeg ønsker å bli behandlet som før (som kanskje ble litt feil, med tanke på at det ikke er mulig.) så mener jeg at jeg vil bli involvert som før, snakket til som før og rett og slett være sånn som før. Så ja, dere kan fortsatt dele meningene deres her på bloggen, men jeg er fortsatt den samme gamle. Så jeg svarer med det som passer meg, og ikke forvent at jeg skal forandre meg fordet :-)

 

Rettelse : Jeg ønsker å bli behandlet som Kristina. Ikke som et kreftmenneske.
Selvsagt blir sykdommen en del av meg, som jeg også til tider må ta hensyn til. Så kreft kommer alltid til å være meg, men ikke snakk annerledes med meg eller behandle meg annerledes. Ikke hold ting skjult for meg eller slutte å invitere meg med på ting. Er jeg i stand til å være med å rocke verden, så joiner jeg lett!  

 

Jeg håper dette innlegget ga litt mer mening enn det forrige ;-) Over og ut. Tut tut! 

Fremgang.

Tantekos!

I dag har jeg for første gang vært ute av leiligheten siden fredagen. Søndagens sykehus teller jeg ikke med ;-) Vi er hos min tante på middag og vi storkoser oss.

Vi er så heldig med familiene våre, for våre tanter og onkler har automatisk blitt Lillian og Julian sine - så de har masse god familie rundt seg! Familie er jo gull verdt.

Lillian er fortsatt syk, men i dag har hun spist - hurra! Mannen blir verre, men nekter å kontakte lege så han får bare være syk, hehe. Jeg har kjempe sår hals og noen sår i munnen så nå må jeg nok pleie munnen litt. Men jeg likevell fått i meg litt mat i dag, mer enn på lenge, så det går fremover med meg og.

Føler at smertestillende endelig begynner å fungere og at jeg trenger ekstra medisin mindre og mindre. Herlig :-)

Vel, over og ut!

Litt av ditt og litt av datt..



Timene går. En etter en. 
Jeg ligger i sengen til langt på dag. Så lenge at Lillian sover dupp med meg, enda da kan jeg faktisk ligge utpå. I dag var jeg oppe i elleve tiden, gikk rett i seng igjen i tolv tiden og ble liggende til i tre tiden. Herregud, jeg får egentlig ingenting ut av dagene. Masse kos med familien min. Barna kommer inn til meg å sover litt med meg, mannen kommer inn til meg å gir meg løøøv og gode ord og jeg prøver å gi dem alle både oppmerksomhet og kjærlighet. 
Jeg håper at smertene stangnerer litt etterhvert, sånn at jeg funker litt mer normalt. Kan være sosial, både her hjemme og ute blandt mennesker.

 

Nå har jeg kommet til det funket at besøk er skremmende. Jeg vil helst gjemme meg bak telefon eller dataskjermen.
Mye på grunn av barndåpen i helgen. Jeg vet det kan bli slitsomt, jeg vet jeg trenger kreftene mine den dagen.
Jeg holder derfor litt tilbake nå, og vil helst bare slappe av og spare kreftene mine.
Jeg skjønner at både familie og venner til møte meg, men jeg håper også at de skjønner meg..
Jeg må bli flinkere etterhvert. Jeg må lære meg til å leve med dette, jeg som alle andre rundt meg.
Jeg er redd for at folk skal endre syn på meg, se på meg som et stakkarslig menneske og glemme MEG oppi det hele.
Jeg vil ikke ha rævva full av sympati fordi jeg er syk. Jeg vil ikke at de rundt meg skal behandle meg annerledes fordi jeg er syk.
Hvis du en gang mislikte meg fordi jeg er som jeg er, så håper jeg faktisk at du fortsatt misliker meg fordi jeg er som jeg er. Jeg vil ikke at du skal endre syn på meg, fordi det er synd i meg, fordi jeg er syk. Det samme gjelder familie og venner - elsk meg som MEG. Og ikke oppfør dere annerledes ovenfor meg, pga sykdommen (jeg skriver det fordi jeg er redd for at dette kan skje..) 

 

Det gjør vondt verre, for meg!  

 

Vel, jeg smiler. Ser dere. Jeg er opplagt nå. Jeg har begge barna alene. Heheh, ikke at mannen er så langt unna. Jeg sendte han i seng, han var så sliten. Han fortjener å slappe av når han først kan. Svigerfar har reist hjem igjen, og nå er det familien på fire igjen. 
Mannen har laget god middag idag. Synd jeg får i meg så lite mat. Jeg tror jeg har spist to normalt dagsmåltider, siden fredagen. Jeg aner ikke hvorfor. Jeg er bare ikke sulten. Vekten har igjen gått ned, nå er det 1 kg igjen til startvekta. Fossen måtte selvfølgelig bemerke at vekten kan gå oppover hvis jeg begynner å stygg spise igjen, gledesdreper, hæ? Thank you. Hun skal faktisk ha et stort takk for gårsdagens innsats, hun og svigerfar shina hele kåken. 

 

Anyway, i går var jeg så crazy at jeg tok meg en røyk. Etter en samtale med legen på søndagen, fant jeg ut at det ikke gjorde noen skade på behandlingen min. Så jeg kan fint ta meg en røyk hvis behovet er der. Dere aner ikke, jeg kjente roen med EN gang. Lenge leve. Og jeg har faktisk ikke lyst eller behov i dag. Så dette lover godt. Janei, jeg som aldri skulle røyke igjen ;-) Det er fy fy, men jeg kan ikke si jeg bryr meg akkurat nå. Jeg trenger stress demperen, så da bruker jeg den.

 



 Syk 1 og 2. 

 

Lillian er fortsatt feberjente. Stakkars lita. Mannen er fortsatt litt uggen han også. Så det er litt stakkars han også.
Hun spiser minimalt. Her prøver jeg det meste, men neei. Hun drikker heldigvis, så jeg er ikke bekymret enda. Er feberen der i morgen så får nok pappaen ta seg en tur til legen med henne :-)

 

Enn at det er dåp på søndagen?! Torsdagen er det dåpssamtale. Spennende. Håper jeg er i form til å bli med.

 

Nå tror jeg ikke jeg har mer på hjerte for denne gang. Joda, hvis noen vil gjøre meg rik så jeg kan kjøpe meg alt det jeg ønsker meg så setter jeg pris på det. Jeg har lyst på det og det og det og det. Mannen rister bare på hodet. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor ;-)
Har dere forresten lagt merke til at jeg har vært på topplisten i fire (?) dager nå?

 

Over og ut, fans.  

JULIAN JOHANNES 3 MND.

3 MND 

 

Et barn på 3 mnd skal kunne : 

♥ Se forskjell på ansikter

♥ Gripe leker som blir plassert i hendene

 

I 3mnd alderen liker de leker med masse farger og lyd. Likevel liker de best å titte på ansikter. De er mer aktive når du legger de på gulvet. Spreller og sparker, men er ikke klar for å rulle seg rundt helt enda. Plasserer man en leke i hånden på barnet, griper det den og fører den til munnen for å smake. Det begynner å holde hodet oppe lenger når det ligger på magen, men det er fortsatt tungt. De hviner og smiler av glede når de ser noen de liker.

 

Julianten elsker å ligge på magen, han storkoser seg og løfter nakken kjempe fint. Han flytter hode sitt fra side til side og foretrekker å få sove på magen når mulighetene tilsier det. 
Han sover nå ca 9 t om natta og er en fornøyd baby som får i seg mer enn nok mat. Han bruker nå 56 i klær, noen plagg i 62 og 50 har vi fortsatt noen som er store i str.
Han trives med å ligge under babygymmen sin og prøver stadig vekk å gripe etter lekene som henger der. Han er ikke så veldig begeistret for den vippestolen vi har kjøpt inn, men i dag kom babybjørn inn i hus, vi har vært så heldig å fått låne en, og det første han gjorde var å stor glise. Tror han kommer til å trives i den! :-) 

 

Han er en baby med egen vilje og sier som regel i fra når det er bleieskift, matstell eller kos han ønsker. Han er egentlig en veldig bedagelig baby som foretrekker å få ligge i fanget så mye som mulig. Tihi! 

 

♥ ♥ ♥

Feberjente.


Lille baby jenta mi ♥

 

Det er slitsomt å være lita når formen er laber og det er ingenting av mat som går ned. Heldigvis drikker hun bra med veske og allmenntilstaden hennes er bra, så hun er bare litt "alt-er-galt-hos-meg-idag", men for all del, det har hun lov til. 
Hun har vært forkjølet et par dager, men i dag slo feberen ut. Stakkars lita!  
Nå har hun fått febernedsettende og sover godt i senga si. Håper feberen er borte til i morgen tidlig og at matlysten hennes er tilbake. 

 

Det er vondt i mammahjerte når lille jenta mi blir syk ♥
Heldigvis har jeg klart å være oppe siden vi to tok duppen sammen i dag, så hun har fått masse mammakos, bestefarkos og fadderkos. Det fortjener hun!

 

Nå er kroppen min kaputt, så jeg kryper til sengs og håper jeg klarer meg noenlunde i morgen også. Lenge leve smertestillende!!
God natt!  

Jeg fikk reise hjem.

Jeg hadde egentlig en veldig koselig tur til sykehuset i går. Godt selskap på turen og trivelig lege og sykepleier gjorde det hele lekende lett.

Blodprøvene var fine, bortsett fra en litt høy CRP, så jeg fikk reise hjem igjen. Mot at jeg igjen måtte begynne på antibiotika, hurra. De tror infeksjonen fortsatt sitter i kroppen, så en kur på 14 dager må til.

Vi fikk gratis mat til og med, så vi led ingen nød :-)

Men, etter to dager der jeg har holdt smertene i sjakk, fikk jeg virkelig kjenne smerte topp igjen i går. Og det er ingenting som funker bortsett fra å kombinere smertestillende og en god liggestilling. Da funker det dårlig å kjøre bil ;-)
Så i natt og i dag er det smerter igjen. Jeg ligger rett ut her. Men jeg har derimot fått i meg litt mat, til en forandring.

Nå har vi besøk av Fossen og skal kose oss med henne i dag! Mannen er i Tr.heim. Over og ut.

Just my luck..

Ingen bombe at JEG måtte få feber nå?! 

 

Siden de på sykehuset ikke hadde nok vett til å råde meg til å ta kontakt ved feber på fredagen, så måtte jeg følge en medsøsters råd og ringte innover selv og spurte. Hva skjer? Joda, jeg må inn på sykehuset i kveld. For å ta blodprøver. Mest sannsynlig får jeg hjem igjen, men man vet aldri. HURRA!! 
Fy faen, så lei jeg blir. Kan ikke noe gå min vei?!
Det er vell et godt tegn å få feber? Kroppen kvitter seg vell med de ulumskhetene jeg har i kroppen..

 



Så, off we go. Heldigvis joiner min kjære Fossen meg innover. Så jeg blir ikke alene denne gangen.
Wish me luck og kryss fingrene for hjemreise i kveld!  

På langsikt blir jeg ikke frisk.

Jeg har ligget i senga i hele dag. Jeg kom meg opp i seks-sju tiden, og fikk da til å ta meg en dusj. Noe før det var uaktuelt. Altfor store smerter. Jeg har sovet store deler av dagen, både Julian og Lillian har hver sin gang sovet med meg. Litt godt å få litt alene tid med de to små også. 

 

Når jeg ankom sykehuset i går var jeg helt ferdig i kroppen, det var ingen tvil om at jeg måtte ha sterkere smertestillende enn det jeg hadde fått dagen før. Her måtte det morfin til, for å fjerne mine smerter. Nå klarer jeg meg ganske bra hvis jeg tar medisin når jeg kjenner antydninger til smertene. 

 

Spredning til skjelletet 

 

Dette er alvorlige saker. Dette er et smertehelvette uten like. Det er funnet kreft i alle ryggvirvlene, halebeinet og i bekkenet. Det forklarer alle vondtene jeg har hatt de siste ukene. 
Jeg har startet på cellegift, og etter tre cellegift kurer skal jeg ta en ny CT for å se hvor effektiv cellegiften er. Noe mye mer enn det har vi ikke snakket om enda.
Jeg kommer aldri til å bli frisk. Per dags dato er det ingenting som kan gjøre meg frisk, jeg håper at vi kan holde det i sjakk og at jeg kan leve i mange år med spredning. For det er mulig, å leve lenge med spredning til skjelletet. Men alt kommer ann på hvor effektiv behandlingen er, så for nå får jeg bare vente og se - håpe på det beste. 

 

Det er nå snakk om å leve lengst mulig, med minst mulig smerter!  

 

Hvordan har jeg det..?

 

Helt OK. Jeg føler hverken mer eller mindre. Jeg er redd, så klart. Utrolig redd. Jeg håper for alt i verden at behandlingen har effekt. Samtidig så er det håp så lenge det er håp. Jeg gir meg ikke før jeg MÅ gi meg. Jeg er overbevist om at et menneske vet når man skal dø. Jeg tror at som pasient kommer jeg til å merke når kroppen min gir opp. Det skjer ikke plutselig. Jeg kommer til å vite. Og per dags dato er det lenge til jeg kommer dit. 
Psyken er fortsatt halve sykdommen!

 

Jeg håper jeg slipper mest mulig smerter og klarer å fungere mest mulig normalt. Jeg håper jeg klarer å nyte livet og nyte det som er rundt meg, uten å bli påmint sykdommen hele tiden.  Jeg tror det blir vanskelig, å ikke være pasient lengre. Nå er det så virkelig, og helt ærlig så har jeg aldri tidligere følt meg syk - men nå føler jeg meg skikkelig syk. Jeg føler meg fanget i min egen kropp. Sykdommen tar nå en større del av meg, og kontrollerer mer enn det jeg ønsker. Men det er greit, så lenge jeg er i live så er det greit! 

 

Det er en hard verden vi lever i. Den er langt i fra rettferdig og det er altfor mye vondt som skjer med andre mennesker. Men på en eller annen fucked up way klarer jeg å være positiv og se fremtiden med mann og barn. Jeg er ganske så utrolig, er jeg ikke? ;-)

 

Jeg ønsker ingen "stakkars deg" tilbakemeldinger og det håper jeg dere aksepterer. Gode ord og tanker setter jeg fortsatt pris på :-) 
Tusen takk til alle dere som leser bloggen min og som gir meg så utrolig mange fine kommentarer! Jeg leser hvert eneste ord, selvom jeg er dårlig på å svare.  

Gårsdagen ble tøff.

I hele går natt hang jeg over doskåla og bøtta, jeg spydde og spydde og spydde. Reiste til sykehuset i nattskjorta mi og en joggebukse jeg fant.. Legen ble overrasket over hvor vondt jeg hadde det og hvor "dårlig" jeg hadde blitt siden sist han så meg. Han reagerte også på at jeg ikke hadde fortalt han om ryggsmertene mine, men forsto meg etter jeg hadde forklart.

Siden ståa er som den er, fikk jeg resept på morfin tabletter. En langtidsvirkende og en hurtigvirkende - for første gang på flere uker klarer kroppen å slappe av! Jeg fikk meg bra med søvn i natt, med et godt samarbeid mellom legens råd og smertestillende.

Jeg takker dere alle for gode tanker og gode ord! Vit at jeg setter stor pris på det :-)

I gang med herceptin og cellegift. Jeg lå med fingrene i is bad i nesten en time, det anbefales av sykehuset for å unngå sår og vonde fingre.. Jeg ble liggende i den senga i ganske mange timer, før jeg fikk slepet meg ut i bilen og hjem igjen. Jeg var passe sliten etter oppkast, mye informasjon, lite søvn og null mat, så jeg ble liggende på sofaen til jeg fant senga. En halv brødskive var det kroppen aksepterte i går..

I dag kommer svigerfar på besøk og det blir koselig for oss alle. Dette er tøft, for både nære og kjære. Mannen er mega syk og har ansvaret både for meg og barna, han er så flink og jeg er så stolt! Jeg hadde ikke klart meg uten

3mnd kontroll overstått.

Store babyen min som plutselig veier 6470g og strekker seg hele 60cm ut i lufta. Han er ikke lengere en liten baby :-) Helsesøster var kjempe fornøyd med utviklingen så langt og var veldig imponert over hvor sterk han var i nakke og rygg. Herlig!

Han fikk også vaksine i dag og det gikk over all forventning. Litt trøtt og litt suttrete men ellers helt fin form på gullet.

Vi dro så på trilletur med Eirin og Joakim. Mannedyret har blitt dårlig så han har holdt sofaen i dag ;-) Det ble en god trilletur med litt shopping, cafe kos og masse koselig jenteprat. Så lenge siden jeg og Eirin har tilbringt tid sammen alene, så det gjorde virkelig godt!

Jeg måtte innom apotektet for å hente forebyggende medisin mot kuren jeg skal ha i morgen. I samme slengen fikk jeg heldigvis med meg litt ekstra smertestillende. Her er det snakk om smerter i fra helvette, unnskyld språket, men det er helt forferdelig.. Så i natt får jeg forhåpentligvis litt mer søvn enn den siste uka. Kjenner jeg gruer meg til i morgen, både for info og oppstart av kur. Hva om, tenk hvis .. usj! Heldigvis skal både mannen og Anne Marthe bli med meg som god støtte! :-) Wish me luck.

Lillian skal kose seg til tante og lille Joakim i morgen, så regner med hun får en bedre dag enn resten av oss. Godt med familie som stiller opp når det trengs.

Nå får vi straks besøk av Bente og samtidig skal vi kose oss med god mat fra mølla. Herlig! Over og ut.

Sjarmisen min!

Mamma hjertet mitt smelter!!

Dårlige beskjeder på løpende bånd ..

Var det ikke nå det skulle snu for meg..? Var det ikke nå jeg skulle ta siste behanding med cellegift og stråling, for så å bli frisk..? 
Et menneske. Så mye vondt. Dette her unner jeg ikke min værste fiende en gang. Jeg unner ingen dette marerittet.

 

CT bildene var ikke som forventet. De var verre enn jeg hadde sett for meg. Spredning til skjelletet og lymfreknuter. Hvor mye eller hvor i kroppen vet jeg ikke. Jeg fikk en telefon samtale av legen min i går ettermiddag, jeg hørte han ønsket å utsette samtalen til fredagen - men jeg klarte ikke å vente. Jeg måtte spørre om CT bildene. "Nei, de var ikke fine". Stakkars mann, enn å må overbringe en slik beskjed over telefonen til ei jente på 20år?! Jeg klarte å holde maska, spurte forsiktig om hvor. "Lymfeknuter og litt i skjelletet". Jeg klarte ikke å spørre mer. Det måtte få synke inn. Han forklarte meg at jeg skulle få vite alt på fredagen, se på bildene og få informasjon om behandlingen videre. 
Jeg kjenner det er lenge til fredagen. Jeg vil helst vite alt nå.

 

Vil dette si at kampen min er tapt..? At det nå ikke dreier seg om å bli frisk, men om å overleve lengst mulig? Har kreften vunnet? Eller kan jeg bli kvitt dette..? Jeg tror ikke det, det er jo så mange som sier de lever med spredning til skjelletet. Mannen foreslo vi skulle google det, jeg fikk panikk og nektet. Men nå så vurderer jeg det likevell. Bare for å føle meg litt klokere. Jeg vet jo absolutt ingenting om dette.
Jeg er så redd, så ubeskrivelig redd..

 

Jeg har alltid vært veldig opptatt av at mine barn ikke skal vokse opp med bare en foreldre, for det savnet som bærer med er forferdelig. Misforstå meg rett, jeg hadde verdens beste oppvekst med verdens beste pappa og familie rundt meg. Jeg manglet ingenting og var lykkelig - men savnet etter mamma var alltid med meg. Det unner jeg ikke mine egne barn. I går kjente jeg den tanken kvalte meg. Lillian trøstet og trøstet. Vi satt alle fire på gulvet og bare holdt rundt hverandre i går. Ingen av oss voksne visste hva vi skulle si, Lillian derimot kunne fortelle oss at det går bra. "Dt går bra sjø, mamma." "Mamma æ lei se, pappa, hold rundt mamma no." Tenk at jentungen vår har mer å bidra med enn oss selv. Heldigvis vet hun ikke hvor alvorlig dette er.
Men det var så godt, å være oss fire. Vite at jeg er elsket og at de jeg elsker var tilstede.

 

Ble noen tøffe telefonsamtaler for både meg og mannen. Jeg dro bort til mormor, fikk hikstet det ut av meg og fikk verdens beste mormor klem. Dro så til bestemor, så hun også fikk beskjeden. Før vi dro hjem igjen. Jeg var egentlig helt i koma i hele går, visste ikke helt hva jeg skulle si eller gjøre.
Jeg følte meg helt tom. Det går bra, sier jeg. Jeg tror det går bra med meg. Psykisk altså.
Men jeg tror kanskje det ikke går så bra likevell. Jeg tror jeg takler ting bedre enn jeg gjør denne gangen. Det eneste jeg klarte å tenke på i går var røyk. Jeg hadde så lyst til å sette meg på verandan og ta meg en røyk. Det ønsker jeg fortsatt. Jeg føler ikke jeg blir rolig lengre, jeg føler ikke grunnen til å være uten røyk er der lengre.. Åh, som jeg savner røyken akkurat nå! Usj.

 

Jeg føler meg helt OK i dag. Litt tom. Litt sint. Veldig redd.  
Vi skal ut å trille, nyte finværet og hverandre ♥ 

Be yourself!

The only way to find yourself is when you start being true to everyone around you.

Don't be afraid to speak up. Some people may not appreciate your opinion, others may criticize you for it. But the intelligent ones will respect you for it!

Lille baby 12 uker.



En uke til babyen vår er 3mnd!! 

 

Hvor har tiden blitt av..? Det føles ut som det var i går jeg møtte opp på sykehuset for å ta keisersnitt. Så vedmodig å reise fra storesøster den morgenen. Gråt hele veien ned til sykehuset, tusen tanker strømmet gjennom hodet mitt.. 
09:07 kom Julian Johannes til verden med et skrik. Og jammen var han stor i forhold til det vi hadde forventet oss, men likevell så liten og skjør. Jeg var i utgangspunktet så lei meg for at jeg ikke kom til å få babyen min på brystet denne gangen, så gleden var stor når jeg fikk oppleve det likevell. Han var så perfekt der han lå! 
To uker lå vi på sykehuset, og de ukene gikk utrolig sakte men samtidig litt fort. Når det var meg og han så var alt helt perfekt, når han sov og jeg satt alene var alt helt forferdelig. To av de tyngste ukene jeg har vært med på, alt var så sårt. Jeg savnet Lillian, jeg følte meg kvalt av ventetiden jeg hadde og jeg ville få med meg babyen min hjem.

 

Alt dette er så nært, men det er faktisk 12 uker siden første gang vi fikk se han, 10 uker siden vi fikk reise hjem med han. 12 fantastiske uker har det vært!
Lillian viser en ekstrem herlig søskenkjærlighet ovenfor lillebroren sin, hun tar seg tid til å leke med han, tar seg tid til å forklare hvis han gråter og nusser han på hodet hele tiden. Jeg er så stolt over henne, så stolt over dem begge! Magisk, rett og slett ♥

 

Om knappe to uker skal han døpes og som vi gleder oss til den dagen. Tilbringe den med herlig familie og gode venner! Overbevist om at dagen blir perfekt. 

Å være tobarnsmor er ikke bare en dans på røde roser.



De fineste barna i verden! ♥

 

What a day. Lillian Nathalie startet dagen med å gjøre rampestreker, sånn type å tømme hele sjokomelk boksen utover stuebordet og gulvteppe.. Da ble det vasking og deretter dusjing av henne. Hun har det med å snike seg opp om morgene, og i dag våknet hun faktisk i fem tiden da lillebroren skulle ha mat. Jeg tror ikke hun sovnet etterpå, noe som kanskje forklarer dagshumøret hennes i dag ;-) 
Videre så begynte vi sånn smått å skifte på senga. Men både jeg, jentungen, guttungen og far i huset var sultne på frokost så vi utsatte det. Spiste og koste oss. Alle var faktisk ferdig stelt før klokka var halv ni i dag - bortsett fra meg så klart. Det er ikke hver dag vi er så effektive altså.

 

Mannen reiste til Tr.heim i elleve tiden og jeg skulle for første gang på lenge ha begge barna alene. Jeg gledet meg til det, og jeg har virkelig storkost meg med å kombinere alt i dag. Det har vært noen prøvelser utover dagen, men med masse kos og lek. Jeg måtte til slutt ta resten av sengskiftet og med to små som virkelig ville ha oppmerksomhet ble det litt vanskelig. Men det måtte gjøres før leggingen til snuppa, og den blir etter barnetv´n i kveld - for hun er en trøttfis!
Hun er helt inn i tv skjermen, Julian har sovnet igjen og jeg sitter å trekker pusten litt før jeg skal lage kveldsmat til dem begge to.

 

Det å være tobarnsmamma er helt klart det beste som har hendt meg, og det er det mest fantatiske jeg har i livet mitt. Mine to små. Mine barn. Ekte kjærlighet. Jeg er overrasket hvor herlig det er, og hvor lett det egentlig var. Jeg fikk alltid høre at det kom til å bli sjalusi, at det kom til å bli vanskelig å kombinere alt osv. Men her har det vært null sjalusi og ei stolt storesøster som er veldig tilpassningsdyktig. Hun har forståelse og kjærlighet overfor broren sin og det er helt magisk å se på de to sammen.
MEN det skal også sies at på slike dager som i dag, da Lillian er trøtt som en dupp og Julian holder på å bli vandt med øking av måltid, samtidig som er det husarbeid som MÅ gjøres så blir det litt stressende i perioder. På en eller annen rar og merkelig måte kommer man seg gjennom dagen, selvom øyeblikket kanskje virker helt forferdelig.

 

Jeg elsker å være mamma! Hverdagsgleder og hverdagssorger. 

Vellykket dåpsdag!

Stolt gudmor!!

Veldig sliten etter en lang men perfekt dag. Vi storkoste oss alle mann, og det var fullt kjør fra start til slutt. Lykkelige og høylytte barn, bedagelige og sove glade babyer, og glade voksne som fylte lokalet med vanlig kaffesnakk. Akkurat som en slik sammenkomst skal være :-)

Stumpen er som limt til sofaen, og risposen er funnet frem. Lillian sover som en stein, hun har knapt sittet rolig i dag og hun hadde heller ikke tid til å bli tatt bilder av, så hu mor måtte bare glemme å få tatt bilde av hvor fin hun var. Jeg er litt glad for at hun koste seg så masse at hun ikke tid til å bli tatt bilde av :-)
Julian har sovet gjennom store deler av dagen og sover nå også. I dag har vi begynt med 3'er bleier og pakket bort så og si alt i str 50. Han begynner å bli så stor :-)

Nå er det litt mat og snop. Paradise på skjermen, før det blir en liten film. Så blir det jammen meg senga ;-) Trøttfiser!

Ha en fin kveld.

Dåpsdagen!

I dag er den store dåpsdagen til Joakim og jeg har den store glede av å være gudmor! :-)

Mannen blir hjemme med barna mens jeg er i kirka, så Lillian får duppen sin. Jeg gleder meg til å ta del i denne dagen, men samtidig gruer jeg meg litt med tanke på at jeg skal gå i kjole, uten pupper. Å ha på seg en BH med bare proteser i, er ikke bare-bare. Det blir forhåpentligvis bedre når jeg får proteser som jeg skal feste på huden :-)

Uansett, så blir nok dagen kjempe fin. Mannen skal gå i dress, og bare det er i seg selv et snasent syn. Barna skal ha på seg bunad og blir til å spise opp. Samtidig som dagen tilbringes med familie. Herlig herlig!

Om to uker er det Julian sin tur til å døpes og vi gleder oss nok enda mer etter i dag!

Gratulerer med dåpsdagen, vakre Joakim <3

Prikken over i'en.

Med ny farget hår, freshe negler og stelte bryn så føler kjerringa seg rimelig awesome! ;)

It's good to be awesome! Yeah.

Over og ut - lørdagskos står for tur!

Love

Lillian Nathalie har arvet mine kjoler fra da jeg var lita, det var stas kan dere tro :)) Nydelige prinsessa vår <3

Love, real love!

Helg!

OMG! Er det ikke det ene så er det faen meg det andre.. Smertehelvette! Jeg er snart overbevist om at dette tar livet av meg - ryggsmertene altså. Først trodde jeg at jeg hadde fått svulster baki der også, men nå begynner jeg å tro at det er ryggskaden min som blusser seg opp igjen. Heheh, man blir litt åh-dette-er-garantert-kreft-type lignende når man står midt oppi det, jeg tror det kommer til å ta litt tid før jeg ikke tenker sånn lengere.

Jeg har nå måtte ty til litt painkillers og den fine gode risposen min som jeg fikk i gave mens jeg lå på sykehuset. Lenge leve risposen og tusen takk Linda :-) Jeg hadde ikke klart meg uten den akkurat nå.

Jeg ser hvertfall bedre ut enn det jeg føler meg ;-)

Men helg blir det uansett, med god mat, snop og familiekos! Jeg har laget lasange i dag, mmm..! Ikveld blir det potetgull og dip, med litt annet godt i skåla.
Lillian ville være igjen til oldemoren sin, når vi var der tidligere i dag for å prøve dressen til Kim, så regner med hun koser seg. Skal bli godt å få henne hjem igjen etterhvert også, godt det er bare for et par timer for det blir utrolig stille og rolig her når hun er borte. Godjenta vår :-)

Nå ser dere faktisk litt av strålesåret mitt også, ildrødt og smertefullt. Huden er så sår at det er forferdelig å se på, smører med apobase morgen og kveld og hver gang jeg klør så det blir bedre.

Nei, nå skal jeg la helgen komme og håpe smertene avtar med god hjelp fra painkillers og risposen. God helg, hejhå

Selvpleie.

Dere aner ikke hvor godt det er å ikke stresse seg av sted til sykehuset om dagene. Greit nok at jeg bare har hatt to dager med fri til sammen, men det merkes allerede. Jeg var overbevist om at det var helg, siden jeg ikke skulle noen ting i dag. Jeg fikk endelig tatt meg tid til meg selv på badet, om morgenen, det har ikke skjedd ofte i det siste for å si det sånn. 
Jeg fikk endelig barbert bort vinterpelsen, siden jeg skal gå med kjole på søndagen så må jeg nesten fjerne de milevis lange hårene mine. Jeg fikk nappa bryn, barbert armhulen (enn at jeg er så heldig at jeg bare har en armhule å barbere?! Strålingen har fjernet hårene på den andre, godt!), smurt inn hele kroppen med god og fet krem (den hadde seriøs mangel på fuktighet) og fikk mannen til å smøre inn ryggen min i samme slengen. Jeg føler meg fresh. Nå mangler jeg bare litt spakkel så er prikken over I´en satt ;-)

 

Lillian var med på selvpleien, så hun fikk bade seg selv og drømmehagen figurene sine.
Så fikk både jeg og hun satt oss ned, mens mannen i huset lagde frokost til meg og lunsj til henne. Herlig å være bortskjemt! Minstemann fikk også mat i sammeslengen, så nå er vi alle fornøyde. Snuppa sover duppen sin, mannen ser en dårlig film, Julian ligger ved siden av oss å koser seg og jeg sitter her. Egentlig en veldig bedagelig start på helgen.

 

På toppen av kaka ble leiligheten shina og støvsugd i går, så helgen kan innta huset med god samvittighet :-)
Ha en fin dag!  

 


Fine fine babyen min ♥

 

True, so true.

It's as simple and as difficult as that!

Morgenfugl.

Når klokken ringte 05:30 i dag kjente jeg at hele kroppen ble dratt ned i sengen mens hodet prøvde å signalisere om at jeg måtte stå opp. Surret rundt alene i leiligheten, ordnet meg og spiste litt frokost. La frem klær til minstemann og ordnet klar mat til han. Så sto mannen opp og rett før jeg dro kom det ei lita ei også, som spurte så forsiktig om hun kunne få stå opp og se på barnetv, søta. Herlig start på dagen!

Nå har jeg snart vært på sykehuset en time og koser meg med kontrast vesken som jeg må drikke. Heldigvis fikk jeg den uten smak i dag så det er som å drikke vann. En time igjen til jeg skal inn, jeg har litt nerver - selvom jeg vet at jeg ikke får svaret i dag. Godt å få det unnagjort uansett :-) Bedre å sjekke en gang for mye enn en gang for lite.

Tralala, ha en fin dag. Her håper jeg tiden går fort så jeg får hjem til familien min igjen!

Nervene stiger.

Det sier sitt.. God natt!

Endelig

Jeg har siklet og drømt om disse skoene siden første gang jeg så dem og endelig kan jeg meddele at de er mine. Bestilt og betalt i dag - det skal sies at jeg får disse av verdens beste paps, jeg liker å være bortskjemt ♥ Pappajente 4-ever!!

Glede.

Vakkert.

Perfekt øyeblikk.

Hjerter for kjærlighet.

// weheartit, disse bildene beskriver mine følelser akkurat i dag. Rolig, lykkelig, full av glede og en behagelig følelse som brer seg over meg. Love it.

Early morning.

GOD MORGEN. 

 

Jeg har utrolig nok ligget halv våken fra klokken passerte seks i dag tidlig. Når klokken nærmet seg åtte ville Julian ha mat, har jeg nevnt at han nå sover natta over? Vi mater han som regel rett før i legger oss, i tolv tiden og da sover han til i åtte tiden. Gud, så deilig. Både for han og oss. I det Julian skulle ha mat våknet Lillian, og hun ville se barnetv. Når klokken har passert åtte kan man ikke si noe annet enn ja til det. Jeg prøvde å snike til meg en liten time med søvn igjen, og jeg klarte det nesten. Men så ville Lillian ha frokost. Mannedyret er helt i koma, oppfører seg som en liten 5 åring når han er våken og som en ny født baby når han sover. Forstå det den som kan, jeg må nesten bare le av han ;-) 

 



Jeg er sikker på at han satt med den skjea her i flere timer i går, prøvde masse forskjellige og satt "Kristina, sje på mæ no da." eller "Kristina, sje no da" eller "Kristina, ta bilde av mæ no da". Virker som barnet våknet i han også, og han som syntes jeg var barnslig som ville ha barnesengtrekk på dyna. Han kan ikke si så mye nå gitt :-) 

 

Lagde frokost til Lillian og en kopp te til meg selv. Ringte tilbake til St.Olavs. Hurra, CT i morgen. Ugh! Jeg må reise herifra HALV SJU. Jeg tror jeg dør på forhånd, det blir hardt for en sliten kropp. Faste må jeg også gjøre. Men godt å få det unna gjort. Da regner jeg egentlig med at det blir cellegift allerede på mandagen. 
Lillian fant ut at det var feil frokost, og kastet matet i søpla før jeg rakk å reagere. Hun skulle ikke ha brødskive med prim i dag. Siden hun er ekstremt matlei for tiden så måtte jeg prøve å tenke ut noe annet, og da faller jeg alltid tilbake på grøt. Havregrynsgrøt. Hver gang Lillian er matlei så har dette gjort susen, jenta har spist til den store gullmedalje, i dag var det intet unntak.

 

Julian ville også stå opp for litt siden, så nå er begge barna stelt og han koser seg under pleddet sitt. Jeg sitter enda i pysjen og har enda ikke orket å tenke på frokost. Selvom jeg kjenner det er på tide. Hvis noen kan komme med nystekte rundstykker og sånt så blir jeg veldig glad ;-)

 



 Lillian fikk kosetid med mamsen og papsen sin i går, mens lillebror koste seg i vippestolen sin. Hun strålte da vi skulle ta litt bilder. "Nei, mamma, bytt no" Janei, sjefen bestemmer. Noen morsomme og søte bilder fikk vi hvertfall. 

 

I går ble det litt ventetid på kreftlegen, så jeg fikk like godt på vekta med det samme jeg var der. Ned EN kg på to uker. Hurra! Jeg spiser snop og drikker brus når det passer meg, brus blir det hver dag og snop nesten hverdag. Så at dette har gått så lekende lett er for meg helt utrolig. Nå mangler jeg to kg til å være ved startvekta mi før jeg ble gravid med Julian og 11kg for å være ved startvekta mi med Lillian. Vi tar et mål i gangen, hæ? ;-) 

 



Siden jeg koser meg så masse med de to små og Lillian snart skal ha dupp så velger jeg å la mannedyret sove ut i dag. Han har ikke fått gjort det på en stund stakkar. Så får jeg styre litt her hjemme jeg også. Uvant å ha ansvaret for barna igjen, men så herlig. Føler jeg har gått glipp av så mye med dem at jeg helst vil ha dem helt alene hele tiden. Jeg trenger hvertfall ikke å tenke på så mye fravær fremover nå, jeg skal for det meste være hjemme. En sykehus tur i ny og ned hver tredje uke og hvis jeg blir syk, så klart. Men jeg har ingen planer om å få feber denne gangen heller. Det skal bli godt å være hjemme på heltid. Føle at man er tilstede, selvom jeg kanskje blir avhengig av hjelp likevell. 

 

Jeg hadde tenkt meg ut en tur på trilletur i dag, men vi får se hvordan det blir når mannen våkner. Nå skal både jeg og Julian ha mat om få strakser, Lillian skal sove dupp og det er litt husarbeid som må gjøres. Det blir litt overfladisk rot når man er borte så mye. Blir på en måte bare slengt fra seg en plass, bare for at man skal ta det senere. Men senere blir så altfor mye senere. Så da samler det seg opp i heimen. Æsj. 

 



Instagram er det nye ser jeg? Jeg måtte derfor teste det ut å se om det er noe for meg - SuperKristina. Noen av mine lesere som har det? Vil gjerne følge dere :-) 

 

Ha en fin dag, søtinger. 

Godt og blandet, kanskje.

Vemodig. 

 

Tenk at jeg nå er ferdig med 33 strålebehandling. Jeg har reist frem og tilbake, mandag til fredag i ca seks uker. Jeg startet med et stort sår og avslutter faktisk med et lite sår, i forhold. Disse ukene har gått utrolig fort, jeg er overrasket over at jeg nå står på enden av dette kapitellet, det føles ikke så altfor lenge siden jeg startet med min aller første. Jeg var så nervøs og redd, følte meg egentlig bare som en zombie som gikk inn på strålen. Etterhvert som tiden gikk ble det mang en samtale med den herlige damen bak skranken, jeg fikk bedre og bedre kontakt med stråleterapeutene og jeg ble mer og mer sikker på hvordan ting ble gjort og hva jeg kunne gjøre for å gjøre det lettere for dem. 
Det var faktisk vemodig å reise derifra i dag. Disse menneskene har vært en del av hverdagen min i seks uker, de har tatt i mot meg etter operasjon, infeksjon, tilbakefall osv, jeg har delt mine bekymringer der nede og jeg har delt mine gleder. Jeg har vist frem familien min og jeg har alltid følt meg så velkommen når jeg har kommet inn mot skranken. Jeg omtaler damen bak skranken som et fargekart, mitt fargekart. Hun har gjort disse seks ukene lekende lett! Alle fortjener et sånt menneske rundt seg i en sånn tøff periode. Takknemlighet og ros sendes din vei, Bente :-)

 

Men jeg må nok tilbake igjen for å stråle venstre brystvegg, og hvis det oppholdet blir halvparten så bra så har jeg ingenting å grue meg til. 

 

Cellegift.  

 

Det ble som jeg hadde tenkt og forventet. Det blir feil å bruke ordet fryktet i denne sammenhengen, for jeg fryktet det ikke. Jeg og legen fant ut at det var til det beste å kjøre cellegift gjennom systemet, bare for å være sikker på at alle kreftcellene blir tatt. Noen garanti kommer jeg aldri til å få, men jeg står sikrere med en runde til med cellegift. Planen er i utgangspunktet å ta seks kurer med tre ukers mellomrom. Det sies at man blir kvalmere av den første typen jeg gikk på, enn denne - og da lever jeg virkelig i håpet om at også dette går lekende lett. Jeg ble jo ikke dårlig av forrige cellegift, jeg reagerte de første gangene, deretter var jeg bare uggen i to dager. Det overlever jeg glatt. Tiden kommer nok til å gå utrolig fort uansett..

 

Jeg gruer meg så klart. Tanken på å miste håret igjen er ubeskrivelig ekkel. Jeg håper jeg kanskje er heldig å ikke mister håret denne gangen, men jeg bør nok forbrede meg på det uansett. Da satser vi på en ny parykk, som er litt mer meg ;-) 

 

Legen tror dette er veldig lokalt. At mine kreftceller liker seg kun i brystvev. Det har jeg trodd hele veien selv også, og det at vi deler de samme tankene gjorde meg godt. Grunnen til den tanken er såre enkel, jeg har fått brystkreft i begge brystene med tilbakefall. Men har hittil ikke fått påvist spredning. Uansett, for å være sikker så velger vi å ta en ny CT, bare for å utelukke at det har kommet noe der den siste tiden. Dette også pga hvor fort det dukket opp i venstre bryst. Betryggende å få det sjekket og eventuelt oppdaget hvis jeg skal være uheldig. Men nå må vell uhellet ha snudd..? 

 

Nå har jeg fri frem til telefonen min ringer. Jeg får haste CT, og får derfor timen per telefon. Da får jeg også vite når oppstarten av cellegift blir. Jeg skal nyte disse dagene maks med min familie og hvis været tilsier det skal jeg jammen meg få beveget meg ut i go´været. 

 

Et nytt kapittel. 

 

Så, et kapittel ligger igjen bak meg. En gledens dag. Et skritt nærmere målet. Tenk hvor mye jeg har gjennom gått siden august. Jeg har gått igjennom seks cellegift kurer, to operasjoner, et keisersnitt, et tilbakefall, infeksjon i kroppen og seks uker med stråling. Jeg skal vedde på at det er få tallet som takler det jeg har taklet ;-) Du klager kanskje på en liten forkjølelse og ser på det som verdens undergang, jeg klager på sykdommen min og ser på det som min livskamp. 
Nå legger jeg nok en gang et kapittel og starter et nytt et. Jeg håper jeg har igjen to kapittel, før jeg da endelig kan si meg ferdig med behandling. Men jeg vet aldri, så jeg må være åpen for det meste.  

 

Psyken er halve sykdommen og et menneske får aldri mer enn det et menneske kan takle. Det er mine ord, min tankegang. 

 

SuperKristina. Supermum. Superwoman. 

Over og ut. Tut tut.

Sliten kropp.

Kjærleik <3

I dag er jeg sliten, i dag har jeg mer vondt enn jeg har hatt på noen dager og i dag er jeg trøtt. Veldig spent på hva morgendagen bringer - her snakker vi siste stråling på høyre side, ny runde med herceptin og lege time. Spent på om hvilken behandling som nå står for tur. Jeg håper jeg slipper cellegift, men det er noe som sier meg at det blir cellegift.. Jeg blir happyface hvis jeg slipper unna da :)) Uansett, jeg håper dette er siste runde med behandling. At jeg etter dette er ferdig.

Lillian spiser kveldsmaten sin og skal deretter i seng. Julian spiser også mat, og han kommer nok til å sove et par timer etterpå. Lillian har tilbringt dagen med bestefaren sin og resten av gjengen. Og det var ei glad jente vi henta i dag, hun er sliten og trøtt nå stakkars. Julian har hatt litt små problemer med magen, så han har slått seg litt mer til ro etter en fylt bleie. Paradise, Mitt hemmelige tenåringsliv og kanskje en film på oss voksne blir nok ikke feil på en slik slapp kveld. God mandag for oss alle, med andre ord :)

Ha en fin kveld!

Endelig litt Fossen-tid.

Jeg forguder denne dama her. Jeg har ikke ord for hvor viktig hun er for meg.

Hun bor desverre milevis unna og er hjemme en gang i blant. I dag fikk vi endelig en del av den verdifulle tiden hennes - og vi har alle koset oss gløgg i hjel. Gode venner er gull verdt!

Denne damen er min barndomsvenninne, trofast på godt og vondt, og er fadder på begge barna mine. Ei som aldri svikter.

Lange, gode samtaler, latter, god mat, film og kos med barna - perfekt søndag :-))

Nå sover Lilliusen, Julianten har akkurat fått mat og vi koser oss med en film. Straks skal vi se litt paradise. En fin avsluttning på en herlig dag.

I morgen drar vi innover til Tr.heim, min nest siste stråling på høyre side. Hurra! Lillian skal bli igjen her hos min far, de skal kose seg i bassenget - ååh, som hun gledet seg når jeg fortalte det. Tror hun har godt av litt tid med bestefaren sin :-)

Over og ut. Ha en fin kveld!

Dette er livet.

Dette er lykken. Dette er nøkkelen til livsgnist, håp og glede. Barna mine er kraften som driver meg. Barna mine og mannen min.

Jeg reiste fra sykehuset og var i uggen form, nå føler jeg meg ganske bra igjen. Jeg er overbevist om at jeg hadde vært uggen enda om jeg hadde vært på sykehuset. Psyken ER halve sykdommen! Å komme hjem til mann og barn gjorde susen.

Dette er min perfekte familie, på godt og vondt. Gjennom himmel og helvette, vi står mannsterke, sammen. Jeg er så takknemlig for mine to flotte barn og min flotte ektemann (sistenevnte klarer å yppe på seg gråstein fra en annen verden men jeg hadde ikke klart meg uten) :-)

Vi er og forblir den perfekte firkløveren. Vi er og forblir en familie, gjennom godt og vondt. Jeg elsker familien min og de elsker meg <3

Påskeaften!

Det var ei fornøyd frøken som fikk sitt tredje påske egg idag. Herlighet, hun har virkelig vært bortskjemt i år :))

Etter x antall uker med stråling, innleggelse osv så har ikke tiden strekt til så ofte som jeg har ønsket, det har blitt lite aktivitet og lite frisk luft. Men i dag kom jeg meg ut, pakka barna i ny vogna og tok meg en skikkelig god trilletur med pappa. Både jeg og han var stor fornøyd med vogna og begge barna sov kjempe godt i den :)

Stolt oldemor <3

Vi spiste middag hos bestemor og har egentlig vært der store deler av dagen. Formen har steget i hele dag og jeg føler ikke lenger at jeg er sånn kjempe dårlig. Men jeg er langt i fra der jeg vil være og jeg må fortsatt lytte til kroppen. Rævva er som limt til sofaen nå hvertfall..

Stolt bestefar <3

Lilliusen skal snart i seng og vi skal se film. Lørdagskos må være mye bedre enn fyll og fanteri, det er jeg overbevist om. Jeg kjenner jeg blir fyllesyk bare ved tanken :p Jeg har også fått påske egg og annet godt som jeg skal kose meg med, jeey.

Jeg var forresten veldig fornøyd når jeg fikk på meg dongribuksene mine som jeg brukte før svangerskapet med Julian. Hurra! Nå er det bare magen som skal strammes inn, så er første mål fullført. Det neste målet får vente til jeg er ferdig med behandlingen min :)

Heeeiho!

Skrytebilde.

Julian har blitt så sterk i nakken sin! Han elsker å ligge på magen og skulle helst gjort det hele døgnet hvis han hadde fått lov. Så våken, oppmerksom og nysgjerrig - o'herlige babytid <3

Mamsen er stolt!


Kristina : Jeg er noens mamma. Jeg er noens kone. Jeg er noens datter. Jeg er noens barnebarn. Jeg er noens niese. Jeg er noens kusine. Jeg er noens bestevenn. Jeg er noens venn. Jeg er noens svigerdatter. Jeg er noens søster. Jeg er noens oldebarn. Jeg er noens forbilde. Jeg er noens pasient. Jeg er noens beskjent. Jeg er noens noe. Jeg er også for noen helt ukjent. Men jeg er meg. På godt og vondt. Don´t get my personality and my attitude twisted, because my personality is me, and my attitude depends on you! Enjoy. Kontakt? Facebook : haugbjorg.blogg.no. Instagram : wr00ng. Twitter : haugbjorg. Mail : haugbjorg@hotmail.com.

arkiv


November 2012
Oktober 2012
September 2012
August 2012
Juli 2012
Juni 2012
Mai 2012
April 2012
Mars 2012
Februar 2012
Januar 2012
Desember 2011

kategorier


Cancer..
Motherhood ♥
Nothing .. and everything!
Pregnancy ♥

lenker



design av:


idawisth.blogg.no
hits