Mamma Kristina - Just a place about life, cancer & motherhood!

20.11.2012



Det er over.

Kampen er over. Kroppen har tapt. Kreften har overtatt alt. Det er ikke mer å gjøre nå. Det er kun snakk om tid. Kort tid. Det er tøft. Jeg vet ikke hva jeg føler. Får ikke til å føle.

Barna mine. Så mye jeg skulle sagt, men finner ikke ord. Jeg vet de er i de beste hender og vet de kommer til å få akkurat den oppveksten de fortjener. Jeg har alltid savnet en del etter mamma og var veldig opphengt i at mine barn skulle få det jeg savnet - men så innser jeg at det er umulig å sette seg ned å skrive et brev til dem, som i utgangspunktet er det jeg har savnet mest. Hva skal jeg skrive om en fremtid jeg ikke vet noe om? Jeg vet de får det bra og at de får den veiledningen de trenger når humpene står på som verst. Jeg stoler på familien vår!

Dessuten har de bloggen, her kan de lese om oppveksten de har hatt med meg og lese mine innerste tanker om livet og dem. Jeg tror bloggen kan gi dem så utrolig mye! Jeg håper det.

De skal hvertfall vite at jeg elsker dem høyere enn alt her på denne jorda. Det vet jeg dem får vite også - for det er ingen tvil om at jeg elsker barna mine. At jeg må forlate dem river hjerte mitt i stykker, det er så urettferdig!!

Jeg tapte kampen, men jeg har opplevd mye bra i livet mitt. Jeg har verdens beste venner, familie, barn, ektemann, svigerfamilie og listen fortsetter. Jeg er evig takknemlig for alt og alle jeg har blitt kjent med og opplevd noe med.
Tusen takk til alle som har bidratt med noe i livet mitt.

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Jeg skriver rundt meg selv. Jeg vet ikke hva jeg skal føle. Jeg føler ikke.. Jeg klarer ikke!

Kristina døde idag kl 07.00. Dette inlegget skrev hun før hun døde og ba meg om og legge det ut.. Elsker deg kjære<3 håper alt er mye bedre der du er nå<3 du vil bli dypt savnet<3

Omsorg.

Dagene går lissom i fra meg. Jeg har ikke ork til å skrive. Jeg har ingenting å skrive om. Jeg føler ikke for å dele, føler ikke jeg har noe å dele.

Jeg er fortsatt innlagt. Jeg trenger hjelp til alt. Aldri før har jeg vært så hjelpesløs. Så vidt jeg får til å stå selv, hvis jeg har noen som holder meg. Sånn plutselig. Å gå fra å være selvstendig til å være sengeliggende er jammen ikke bare bare. Forhåpentligvis bare midlertidlig..

Jeg kan plutselig forstå alle de pasientene jeg har jobbet med selv nå - den angsten, utryggheten og redselen. Å plutselig stole på at et ukjent menneske holder deg er ikke enkelt. Jeg tror ikke jeg har off'et meg så mye som det jeg har gjort i det siste, det er så ubehagelig å ikke føle seg forstått..

Btw : Hvis du jobber innen helsevesenet, tenk over mengden parfymebruk når du er på jobb ;) Jeg trodde selv at det ikke var så farlig med en parfyme sprut her og der når jeg jobbet, men som pasient så er det faktisk helt jævli å bli liggende med flere parfymedufter opp i nesa.

Dere gir meg mye omsorg. Å logge inn til så mange flotte kommentarer er jo bare kjempe koselig - og jeg får jo litt dårlig samvittighet som ikke har gitt et livstegn fra meg. Skjønner jo dere blir bekymret. Jeg har dager der telefonen ligger urørt og det er sånn jeg trenger det nå. Jeg er ikke i form til å tekste, ringe, blogge eller være på facebook, jeg har nok med meg selv akkurat nå. Og når jeg har overskuddet så stikker jeg innom med en updates eller to. Jeg må følge mine egne behov akkurat nå, det er viktig å lytte til hva kroppen tåler og orker.

Men igjen : TUSEN TAKK FOR ALL OMSORG, OMTANKE OG GODE TANKER!! :) Jeg setter virkelig stor pris på det, men det tror jeg dere vet også - bloggleserene mine har løfter meg mange skritt i tøffe og tunge tider, og for det er jeg dere veldig takknemlig.

Innlagt igjen.

Tilbake på sykehuset. Det gjorde ikke bra for psyken min, nå er jeg på bunnen. Ingenting føles bra nå. Jeg har hatt en knall tøff dag. Der jeg føler meg litt glemt som pasient og nesten litt overkjørt. En blanding av alt for mye å gjøre her og en nedtur psykisk hos meg selv. Litt bedre ble det når jeg fikk bytta rom, til noe større og bedre.

Grunnen til at jeg ble innlagt var at jeg igjen klarte å falle. Eller falle blir vel feil ord, føttene sviktet. Eier knapt fotfeste. Så for min egen del reiste jeg inn i går, det viste seg å være smart, da jeg både fikk panikk og angst bare jeg skulle forflytte meg et par cm - noe som forsåvidt får enda.. At jeg samtidig ikke klarte å tisse selv ga meg ingen spesiell trygghet hjemme.

Så sykehuset ble det. Etter en laaaang natt, uten noe særlig med søvn ble det MR av ryggen. Der kunne de se en svulst som presser på hovednerven i ryggen, så i morgen starter jeg på strålebehandling igjen. I håp om at det ikke blir varige skader.
Nå vet jeg hvertfall hvorfor jeg har hatt problemer med vannlating, avføring og gåingen. Krysser fingrene på bedring, fort. Så langt bare gode tegn da!

Pappa kommer hjem i morgen og blir på sykehuset med meg. Barna er hjemme med tante og der storkoser de seg :) Det gjør godt for mammahjerte å vite. De er vandt til tante og tante er vandt til dem - så rutinene blir de samme og de slipper store forandringer bare pga innleggelsen min. Så glad jeg har tante - hadde ikke klart meg uten!! Barna forguder henne også, og det gjør hele situasjonen enda bedre for meg som mamma :)

Nå skal jeg virkelig slappe av og prøve å hente igjen litt krefter. Jeg er helt tom etter et langt og tøft døgn.

Takk for gode kommentarer, tanker og omsorg - dere gir meg så mye.

Livstegn.

Jeg er tilstede, men ikke sånn som jeg ønsker. Sover mye. Dårlig fotfeste. Fått rulator idag, føler meg tryggere da - jeg besvimte i går, fikk meg en omgang juling. Kjennes på hele kroppen. Redd for å være alene. Vet ikke hva jeg skal føle/tenke. Vil bare forsvinne litt og komme tilbake når ting er som før. Dette er ikke noe gøy. Jeg vil være tilstede med en fin form. Jeg vil ikke være så hjelpesløs..

Downunder.

Helt tomt. Jeg eier ikke energi. Jeg sover bare. Batteriet er tomt og jeg føler bare jeg sitter her. Jeg får ikke med meg noe, registrerer så og si ingenting og føler at alt er pyton akkurat nå.
Jeg vil ikke ha det sånn som det her ..

God natt!

Kalde føtter.

TOLV DAGER!! Er dere klare over det? Det er kun tolv dager igjen til at huset skal stå ferdig og at vi skal ta over nøklene. For meg var dette helt fjernt, jeg har fortrengt det. Innbilte meg at det var en mnd til, minst. Jeg skal plutselig betale min siste husleie - jeg har innbilt meg at jeg skal betale enda en gang. Så tiden for meg har stoppet helt opp. Kalde føtter. Jeg vet ikke om jeg vil flytte. Iik!

Jeg gleder meg til selve huset. Jeg skulle bare ønske det var her. Tenk om jeg blir mutters alene da?! Her har jeg masse hjelp av både familie og venner, der har jeg ikke mange. Svigerfar blir den største støttespilleren, han har sagt han kan flytte inn med meg og barna så jeg blir heldigvis ikke alene. Heldigvis er han verdens beste svigerfar og stiller opp så langt det lar seg gjøre så hvorfor jeg bekymrer meg skjønner jeg ikke. Han har jo alltid vært der for oss :) Jeg er bare redd.

Tolv dager. Jeg har ikke begynt å pakke en gang. Har ikke slått meg en tanke. Jeg har irritert meg over at de rundt meg stresser med flyttingen, det er jo sååå lenge til. Bah, tiden løper fra meg. Jeg har bare fortrengt alt. Smarte meg. Nå blir jeg en smule stressa. Janeijodaså. Huff.. Dette må jo bli bra. Vi må trives. Jeg vil trives.

Er det nå jeg bør angre på at Kim ikke fikk bestemme hvor vi skulle flytte?!
Kyrksæterøra er en nydelig plass, jeg stortrives der. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg får kalde føtter, jeg har jo absolutt ingen grunn til det. Tankekaos..

Badet er ferdig. Nydelig. Jeg digger badet vårt. Det blir SÅ bra. Alt i selve huset blir så bra. Huset i seg selv er perfekt. Drømmehuset, vil jeg påstå. Det er jo en drøm som går i oppfyllelse.

Mannen er endelig hjemme!!

Hurra. Vi har fått hjem mannen i huset. For en glede. Barna lyste opp når Kim kom hjem ikveld. Julian har sin egen måte å kjærtegne de han er glad i på, og da spesielt sin far. Helt utrolig å se på. Lillian var i ekstase og skulle helst fortelle og vise alt på en og samme gang. Jeg elsker å se på den kjærligheten dem i mellom. Familie. Ekte kjærlighet!

Kim Roger er så flink. Han ble kastet ut i et hav av rutiner, da han kom rett før legging. Han tok seg av alt, uten å blunke. Det gikk smertefritt. Den mannen overrasker meg til stadighet. Kom hjem med blomster til meg, gjorde han også. Som han har laget selv, på gartneriet - med litt hjelp, som jeg forsto. Luktet så frisk og godt her med ferske blomster :)

Ikke nok med at han tok alt ansvaret for barna, mating og legging - han tok jammen meg ut av oppvaskmaskina, shina kjøkkenet, rydda kjøleskapet og godisskapet (som var overfylt). Lufta hund. Laget meg kveldsmat. Og hjalp meg til sengs ;)
Jeg har nemlig sittet å sovet meg gjennom kvelden, så jeg gikk like greit å la meg. Hente inn litt krefter igjen, dagen i dag har vært tung. Pappa har reist igjen, noe som i seg selv er pyton!! Jeg har ventet på telefon fra sykehuset, som aldri kom. Og formen i seg selv har vært tung å bære. Ikke helt min dag.
Mannen gjorde den heldigvis mye bedre! :)

Jeg fikk forresten flere pakker fra posten idag. Woho! Digger pakker. To nydelig jakker til barna, som dog må gå i arv da minste str er det Lillian bruker nå, hehe. Geniale jakker til å ha under dress/jakke på vinterstid, og fin høst/vår jakke på varmedager.
Så var det fra sparkjøp - siste rest som ikke ble med på første lasset. Mummiklær er faktisk veldig kult ;)

Så den beste pakka : En hel eske med bare TIGERGUTT klær til Julian. Vakre Mariann har sendt til oss, da hun vet mora har en forkjærlighet for tigergutt. Så heldige som vi er. Så nå blir garderoben til minstemann frisket opp med masse fresht fra tigergutt, mummitrollet og div fra H&M og sparkjøp. Godt å ha de to neste str klare også.
Og igjen, tusen tusen takk, Mariann <3 Vi setter så stor pris på det!!

Føler meg jo kjempe fresh som har sovet bort hele kvelden og fortsatt er trøtt som en dupp, når mannen min endelig er hjemme på perm. Håper formen og energien er mer tilstede i morgen så vi kanskje får litt ut av tiden han nå er hjemme. Godt å få han hjem var det i hvertfall :)

God natt.

SVAR PÅ SPØRSMÅLSRUNDEN :

Da avslutter jeg spørsmålsrunden for denne gang. Jeg har valgt å svare underveis, så jeg har tatt det hele med ro og føler jeg har svart etter beste evne. Noen kameler har jeg dog måtte svelge og jeg må si at enkelte spørsmål overrasker meg. Det å ta seg tid til å sette seg inn i en blogg er viktig hvis man først vil stille spørsmål, tenker jeg. Men jeg har fått prøvd det og dere får forhåpentligvis de svarene dere søker :

Malin :
1.Hvordan synes du du har blitt behandla av helsevesenet den tida du har vært syk?
- Jeg har opplevd begge deler og har deretter lært meg å sette krav til de som jobber med meg, alltid veldig tydelig på hvordan jeg vil ha det.

2.Får dere noe hjelp/avlastning fra barnevern/andre instanser når situasjonen er som den er?
- Nei. Dette er ikke noe vi ønsker selv, og har klart med god hjelp fra familie å unngått det. Men vi vet mulighetene er der.

3.Hva synes du hjelper mest at andre sier/gjør?
- Det kommer ann på hvem, hva, hvor og når. Fins ingen fasit svar akkurat der.

4.Når skal dere etter planen flytte inn i nyhuset? :)
- Vi tar over den 13nov. Innflyttingsdatoen er enda ikke helt bestemt.

5.Jeg synes du er utrolig flink til å tenke positivt og holde motet oppe! Hvilke ting motiverer deg mest til å kjempe videre? :)
- Livet generellt. Barna mine. Mannen min. Familie. Venner. Ja, alt egentlig. Livet er jo ganske fantastisk ;)

6.Har du noen tattoveringer?
- Jepp, jeg har faktisk 8stk.

7.Hva synes du om å bruke parykk? Er det rart/unaturlig eller helt greit liksom? :)
- Helt ok. Jeg trives best uten, men kan også gå med. Syns det blir litt klamt og ekkelt, så da går jeg like gjerne med lue eller andre hodeplagg.

Linn :
- Jeg lurer litt på om du merker noen forskjell på hvordan vennene dine oppfører seg etter at du ble syk? Er det f.eks noen venner du har mistet? Noen nære venner som plutselig ikke ble så nære (som har trukket seg tilbake)? Er det noen venner du opplever å ha fått ett bedre forhold til etter at du ble syk?
- Opplevd både det ene og det andre. Opplevd håning av sykdommen bak ryggen min, opplevd de som har trekt seg unna og blitt mindre tilstede, opplevd de som plutselig er så gode venner og vi plutselig er bestevenner. Ja, kan vel si jeg har opplevd det meste på vennefronten, på godt og vondt. Har jo også de som bare er seg selv til meg, og det er det som er vennene mine! :) Selvsagt har jeg også fått tettere vennskap etter sykdommen oppsto, man blir jo veldig close i slike situasjoner. Jeg er veldig heldig med vennekretsen min - og veldig takknemlig for de
vennskapene jeg har :)

Siden jeg er sykepleier selv lurer jeg litt på dette:
- Hvis du skulle beskrevet en god sykepleier for deg, hvordan egenskaper har denne sykepleieren?
- Hm. Den beste egenskapen en sykepleier kan ha må vel være å se pasienten. Virkelig SE pasienten.

Jeg lurer litt på en ting i forhold til din mann og Lillian.
- Hva har dere fortalt Lillian i forhold til at hennes pappa nå ikke er hjemme hver dag? f.eks har dere sagt at han er på "ferie", at det er derfor han ikke er hjemme?! :D
- Vi sier som sant er : Pappa er på Leira. Vi lyver ikke til henne om dette, blir helt feil å si han er på ferie. Lillian kjenner sjefen på Leira og snakker ofte om han og det er der pappa er - det syns hun er helt greit :)

- Hvordan takler din mann sykdommen din og vet du hvilke tanker han sitter med rundt alt sammen? Tanker om fremtiden?!
- Hva min mann tenker og føler kan ikke jeg uttale meg om. Jeg tror heller ikke jeg vil sitte å uttale meg om følelsene han sitter med, jeg har ikke spurt han om det er greit. Det er hans privatsak :)

- Leser du noen blogger, i såfall hvilke?
- Jeg har en liste på bloglovin jeg har fulgt, men jeg har vel egentlig ikke lest mange bloggene den siste tiden. Av og til jeg svipper innom lista å oppdaterer meg litt :)

- Skal dere feire jul i det nye huset i år?
- Jeg tror vi skal det. Vi har ikke helt bestemt oss enda. Julen skal hvertfall feires med min pappa, da vi feiret med Kim sin familie i fjor. Vi ønsker annenhvert år med familiene.

- har dere noen tradisjoner med julen dere ønsker å vidreføre til barna deres?
- Vi kommer nok til å ta frem det beste fra julene vi selv er oppvokst med og skape noe eget.

- hvordan ser en typisk julekveld ut hos dere? (f.eks stå opp tidlig, se tre nøtter til askepott, jakten på julestjernen osv osv..)
- Vi har ikke hatt jul alene enda, feiret med familie hvert år, og da er det jo de tradisjonene som har blitt fulgt. Men julefrokost er et must for meg. Resten tar vi nok som det kommer.

- Hvordan ser et typisk julepyntet hus ut hos deg og mannen Kristina?
(lys i vinduet? overpyntet juletre? masse nisser?. eller ingen pynt kanskje?..)
- Håhå, jeg har så vidt pyntet til jul jeg. Siden vi ikke har vært hjemme. Men jeg liker ikke for mye pynt nei. Helst så lite som mulig ;) Jeg er ikke noe fan av rødt, så det går mer i hvitt og små detaljer :) Hvordan jeg velger å pynte huset gleder jeg meg selv til å se, faktisk.

Ida :
Kvifor sitter kjæresten din i fengsela?
- Dette har jeg skrevet innlegg om flere ganger før : Saken blir ikke omtalt her på bloggen!

Else :
Har du søsken?
- Ja, to halvsøsken.
Har mannen din søsken?
- Ja, en bror.
Tenker du ofte på døden?
- Nei.

Karoline :
Tror jeg vil spør deg om hva du syns om denne spørsmålsrunden jeg, og si at jeg enkelte ganger føler med deg ;) Folk har forskjellige forutsetninger, og det er nok derfor spørsmål som kan virke irrelevante eller hvor svaret kan virke opplagt for deg ikke er det for alle andre. Du har uansett rett til å sette dine grenser.
Det kan være mye jeg lurer på underveis, men stort sett går det ut på hvordan du har det. Jeg syns du gir mye av deg selv og det du ikke skriver så mye om, tenker jeg at du heller ikke nødvendigvis ønsker så stort fokus på.
Men det er klart, jeg lurer jo av og til på hvordan du får hverdagskabalen til å gå opp. Hvordan behandlingsplanen er nå (hjalp strålingen?), og hvordan er motet ditt? Og en ting jeg har lurt på er hvordan det kan ha seg at mannen din ikke får forkortet soningstiden, det virker umenneskelig. Men så tenker jeg at det meste har sin grunn, og dere virker til å ta voksne valg i situasjonen.
Så hender det jeg lurer på ting som egner seg bedre over en kopp te enn i et bloggforum. Jeg bor uansett for langt borte ;) For du virker som et klokt og innsiktsfullt menneske som jeg gjerne skulle ha diskutert og forsøkt å løse noen ekstistensielle floker sammen med.
Men nok om det. Her ble det alt og ingenting. Tror nok jeg kommer med de spørsmålene jeg lurer mest på, fortløpende :) En hilsen i dagen - og et LYKKE TIL MED SPØRSMÅLSRUNDEN ;)

- Heheh, du har oppfatter meg ganske riktig der. Det jeg ikke skriver så mye om vil jeg heller ikke ha fokus på. Enkelte ting er faktisk private :) Føler dere får de svarene dere søker, hvis dere leser hele bloggen og følger med på hva som skjer. Det meste som blir spurt om er faktisk forklart tidligere :)
Hverdagskabelen går opp med veldig god hjelp av min tante, resten av familien og vennene mine. Strålingen vet man fortsatt ikke om hjelper før det har gått ca 3mnd. Og som jeg skreiv på fredag så må jeg vente til mandag før jeg vet behandlingen videre pga blodprøvene. Motet mitt er der det :) Tror ikke det var noe mer jeg kunne svare på her nå, hehe!

Anonym :
Hvorfor er det noe "galt" med øyet ditt?
- Fordi jeg har spredning til hjernen? Det sier seg vel egentlig selv.

Hvor bor pappaen din?
- Lørenskog.

Hvem komme til å ta seg av barn hvis det blir værre med deg og mannen din ikke er der..?
- Familien våres.

Hva liker du å spise?
- Mat? Jeg gidder ikke å remse opp alt av mat jeg liker altså, der går grensen.

Er barna dine mamma eller pappa-dalter?
- Begge deler, vil jeg påstå :)

Var du ca. på Lillians alder da du mistet din egen mamma?
- Jepp.

Anonym :
- Har du søsken/halsøsken/stesøsken?
hvor gamle er de i såfall?
- Jepp, to stk. De blir konfirmert til sommeren.

- Er Lillian Natalie oppkalt etter moren din?
- Min mor het Lillian ja :) Nathalie var et mellomnavn vi begge likte veldig godt.

- Tror du at du får se barna dine bli konfirmert? ( skjønner vis du ikke vil svare på dette)
- Jeg håper. Jeg sitter ikke akkurat å vrir hodet mitt på det, for jeg vet ikke hva fremtiden bringer. Du kan jo like godt stille hvem som helst det spørsmålet, fremtiden er oss alle like usikker..

- Husker du moren din?
- Jeg husker noe, men det er minimalt. Jeg vet hun ble omtalt som Smiley. Omtaler familie og venner meg på den måten hun blir så er jeg heldig :)

- Hvor gammel var moren din da hun døde? og hvor lange var hun syk?
- Mamma døde det året hun fylte 24, tror jeg. Hvor lenge hun var syk vet jeg ikke.


Anonym :
Har du reflektert mye rundt hva som kommer etter dette livet? Har du et kristent livssyn?
- Jeg tror på et liv etter døden. Men hva og hvor aner jeg ikke. Jeg bare mener vi har noe mer i vente.
Nei, jeg har vel egentlig ikke det.

Ina :
Som framtidig sykepleier lurer jeg på hva som kjennetegner de 'gode/dyktige' (i dine øyne) sykepleierne du har møtt? :-)
- Vanskelig spørsmål, jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare en god sykepleier jeg. Jeg liker å bli sett, at mine behov blir i varetatt. At sykepleieren ser ann dagsformen min, både fysisk og psykisk - møter meg på halvveien og følger 'meg', hvis du skjønner?

Thile :
Jeg kan forresten spørre deg, liker du vinter og snø?
- Både ja og nei. Jeg liker ikke selve snøen og kulden, men trives veldig godt med fyr i peisen og alt det gode vinteren har med seg av kos.

Anonym :
Er den type kreft du har arvelig?
Siden din mor også hadde samme type kreft?
- Hvem har sagt at min mor hadde samme type kreft? Dette er noe jeg har avbekreftet mange ganger på bloggen. Jeg har brystkreft, hun hadde kreft i magen.

Kan f.eks din datter når hun blir større teste seg for om hun har det genet...?
- Alle kan teste seg for om de bærer på et alvorlig gen, så ja - hun kan teste seg når hun blir større, som alle andre.

Hadde din mormor kreft? Usj... Denne skumle sykdommen:/
- Hadde? Høres ut som du er oppfatningen om at min mormor er død? Min mormor lever i sitt beste velgående, uten kreft.

Fikk du cellegift mens du var gravid med minsten? En lavere styrke/dose pga svangerskapet?
- Ja, jeg fikk cellegift behandling mens jeg gikk gravid. Og dosen var lavere ja.

SPØRSMÅLSRUNDE!!

Er det på tide med en spørsmålsrunde, kanskje..? Etter å ha vært liggende på topplisten i noen uker nå så merker jeg jo at jeg har fått en del nye lesere og det oftere kommer spørsmål om diverse i kommentarfeltet. Og siden jeg også fikk spørsmål om å kunne ha en runde, så ja, hvorfor ikke..?

Likevel så ber jeg dere om å tenke dere om før dere stiller spørsmål, sånn at jeg slipper å svare på så veldig mye unødvendige ting :) Ta dere litt tid til å sette dere inn å situasjonen min før dere fyrer løs.
Vel, nå vet ikke jeg noe om interessen for dette så vi kan sette fristen til spørsmål til i morgenkveld - da er det stopp :)

FYR LØS!

Edit : SPØRSMÅLSRUNDEN ER AVSLUTTET!!!

Laaaang dag.

Tre jævla timer har vi brukt på hjemreise. Helt vanvittig. Normalt tar det 1t og tre kvarter. Idag gikk det så sabla sakte. Er ikke det typisk når jeg får vondt oppi det hele? Sov hele turen pga smerter, jeg måtte bare. Helt utslått..

Men igjen, bilturen i seg selv var veldig behagelig - både innover og hjem igjen. Så utrolig nok klarte jeg å slappe av og kose meg. Bedre det også når smertene er på topp!

Vel, det har skjedd noe tull så jeg kom to timer senere enn jeg skulle idag. Om det er jeg eller sykehuset som har tulla vet jeg ikke - samma kan det være. Men følte ikke jeg fikk det jeg kom for, når det ble sånn.. Jeg har fått herceptin i dag da, og begynner mest sannsynlig på cellegift på mandagen, hvis blodprøvene tilsier det. Noe mer vet jeg ikke, så da er det bare å vente til mandagen. Godt å være i gang igjen med behandlingen hvertfall. Føler meg tryggere da.

Nå skal det slappes av. Formen er overraskende bra til en hel dag på farten, men jeg skal ta livet med ro i god stolen og håpe smertene gir seg til natta.

Overraskende bra.

Jeg har sovet overraskende bra til at Julian ikke sov inne hos meg i natt. Jeg våknet når han våknet, men klarte å snu meg til igjen. Klapp på skulderen til meg selv - det var ikke lett.
Det gjorde hvertfall veldig godt å sove seg inn igjen og jeg tror tante valgte en bra kveld å gjøre det på, jeg trenger energien min i dag, vil jeg tro. DEN dama altså. Hun er RÅ, og jeg er så ufattelig glad for at hun er tanta MI og hjelper meg så godt som hun kan.

Jeg bruker litt ekstra tid til komme meg om morgenen - jeg fungerer ikke på den første og delvis andre timen. Medisine mine er dødsviktige - de er det første jeg bør ta egentlig, jeg skjønner ikke hvorfor, da det er sånn 12 timer i mellom som er best, går aldri over.. Kroppen min er rar. Jeg må bruke god tid på do (som endelig går av seg selv, fire dager med fullstopp er pain, (..men med god av hjelp dufalac er systemet i orden igjen), til de som måtte lure på det;).), sitte en stund for å våkne, da øyet er litt irriterende og rennende med en gang jeg våkner, før jeg omsider kan kle på meg, stelle meg og flytte meg sakte over til god stolen. Så er det egentlig om å gjort å få starta med frokosten så fort som mulig - jeg spiser to små brødskiver på godt over en time, det er jeg sikker på, hehe. Men når dagen har begynt riktig så blir som regel resten av dagen også veldig fin - så hver eneste morgen velger jeg å starte dagen i kroppen sitt tempo. både med mat, klær og stell. Med unntak fra i går, da. Da raste formen på ettermiddagen.. Men ups and downs har vi alle ;)

Lilliusen, min vakre skapning, hadde seg et uhell i går. Hun satt i stolen sin, med sånn bord på, å spise mat, tante gikk sakte forbi og av en eller annen grunn så valgte hun å ta tak i buksa til tante og nekta å slippe - det hele endte med at hele jenta med bordet ble revet over ende. Var ikke store fallet og hun ble nok mest redd, men siden uhellet var omme så skulle hun få et kitty plaster før hun la seg.

Så, idag sier hun følgende : 'Vondt igjæn, e vil ha plaster igjæn'. Tror nok plasteret var mye viktigere enn selve såret hun ikke fikk :) Treårssjarmen er hvertfall i hus, hihi!

Nå sitter jeg å venter på hjemmesykepleien, så jeg får stelt sårene mine før avreise. Kjenner at dagsformen i går påvirket veldig til at jeg ikke ville innover. Jeg gruer meg ikke like mye idag, som i går. Og det er godt. Selvom jeg er veldig spent på hvordan formen blir av å reise, gå en del og sykehuselysene. De påvirker veldig mye, det kjente jeg så godt da jeg var innlagt. Forhåpentligvis blir det er fin dag og at formen holder seg - i helga blir det kosehelg med pappaen min, det gleder jeg meg til.

Jeg tror og håper at dagen blir bra. Psyken starter deretter hvertfall :)
Sånn type 1t har jeg brukt på dette innlegget, da jeg har spist frokost samtidig, hehe. Lenge leve GOD tid!

Ha en fin dag, søtiser! :) Jeg digger dere.

Ja, dårlig dag.

Dere er bra herlige som tenker på meg og bekymrer dere for meg. Jeg får ikke sagt nok hvor mye jeg setter pris på det!!

Og ja - dagen i dag har vært dårlig. Jeg sliter noe insane med smerter og har følt meg som en vandrende zombie store deler av dagen. Den startet jo så bra..

Nå har jeg funnet senga, Julian sover inne hos min tante så jeg skal få litt sammenhengde søvn, med tanke på at morgendagen kan bli slitsom. Mammahjerte gråter litt, første gang utenom innleggelse at han sover borte fra meg. Lillian sover hos meg da, så jeg er ikke helt alene :) Akkurat nå ser jeg veldig mørkt på å reise innover, men må man så må man..

Jeg glemmer på en måte å oppdatere dere når jeg blir sittende i god stolen hele dagen med smerter. Lite å skrive om det egentlig..

Lillian har fått litt mamsen tid idag, mens lillebror og tante dro på trilletur. Tror hun koste seg og hadde veldig godt av det. Vi har også hatt besøk av Silje med barna - det var veldig koselig for både store og små. Selvom jeg merker at det blir litt mye med fire små :)

Nå må jeg sove. Takk, igjen, for omtanken.

Ja, forresten : snøen har ankommet Oppdal. Grøss.

PS : Clutch er blanding av jack russell og chihuahua. 50\50 :)

Livstegn til deg :)

Så koselig å logge inn på bloggen å se at dere blir bekymret for meg, siden jeg ikke har skrevet noe i dag.

Jeg våknet på smertetopp i dag og brukte FEM timer på å komme meg ned igjen. Så i dag har jeg tatt veldig mye smertestillende og vært veldig i min egen verden pga smertene.
Jeg har hatt kreftsykepleier her i dag og det gjør meg veldig godt å snakke med henne. Hjemmehjelp fikk jeg også - første gangen og jeg er kjempe fornøyd. Leiligheten ble vasket og shinet - og den så urørt ut. Akkurat sånn jeg vil ha det :)

Barna har vært ute på trilletur, Lillian har vært med oldemoren sin på tur og vi har hatt besøk av Malin og Eddie. Tante lagde god middag og hun skjemmer oss godt bort her altså.
I dag har tante senket sengen til Julian - veldig vemodig for mamsen at 74 nå begynner å bli for smått og at sengen må ned. Han ligger rolig hele natta, men han reiser seg nesten opp i sittestilling selv nå så da kan jo alt skje. Safe, than sorry, sier jeg bare :) Han har også lært seg å klappe, han er så søøt når han sitter der og klapper for harde livet.

Ikveld er Bentebetis her. Hun skal overnatta. Herlig med jentekveld.
Så dagen har i seg selv vært smertefull, men likevel fin og avslappende. Det viktigste er at barna koser seg om dagene, det å observere gleden dems er det viktigste for meg, når jeg ikke klarer å gi dem alt jeg vil per dags dato :) Hjerteglede, vettu. De er jo det viktigste jeg eier og har.
Lillian sovnet i mammasfang på ettermiddagen, dere kan tro jeg koste meg. Ikke ofte hun har tid til mamsenkos, så alt nytes til det fulleste.

Tusen takk for omtanken, Christin - veldig koselig å få slike kommentarer. Det setter jeg utrolig stor pris på! :)

God natt.

Litt bedre.

Formen er ikke helt der i dag. Så i dag gjør jeg ingenting annet enn å ligge langflat i god stolen. Barna er med tante å koser seg. De har vært hjemme her også, så litt har jeg fått truffet dem. Men viktig å slappe av når kroppen trenger det.

Har snakka med lege i dag, så forhåpentligvis forsvinner vondtene mine asap. Jeg følte meg dratt tilbake til den uka før jeg ble innlagt, jeg følte verden raste. Det var veldig godt å våkne opp i dag å føle seg litt bedre, verste som er er jo å føle seg syk. Hvorfor jeg har så mye vondt tror både legen og jeg kommer av forstoppelse. Det kan gi veldig med smerter i både rygg og mage, så forhåpentligvis blir det bedre når ting begynner å fungere normalt igjen.

Jeg fikk spørsmål angående Lillian - hva hun vet og hva jeg forklarer. Egentlig et godt spørsmål. Lillian har alltid fått tatt del i alt rundt sykdommen. Hun får bli med på sykehuset, være med inn til legen, se hva de gjør og hvor jeg er. Vi skjuler ingenting for henne. Hun vet mamma er syk og trenger medisiner. Hun vet jeg ikke har pupper og vet jeg har sår. Hjemmesykepleien er jo her hver dag, og hun vet det er pga sårene mine. Hun har ikke spurt noe om selve sykdommen, så så langt har vi bare sagt syk. Hva vi skal si den dagen hun spør, tror jeg vi må ta den dagen. Hun takler fint at jeg er syk og viser mye forståelse de dagene jeg trenger ekstra hvile. Hun får alltid ta del i ting som skjer med meg, så lenge hun vil det selv. Hvor mye hun vet/forstår er jeg ikke sikker på, men flink er det ingen tvil om at hun er :)

Så fikk jeg spørsmål om behandling : Jeg går ikke på noen behandling nå. Jeg skal inn på sykehuset på fredagen og da får jeg vite hva legen min tenker videre. Jeg regner med jeg skal begynne på igjen med cellegift og herceptin, men vet som sagt ingenting enda :)

Shit.

Fuck off. Seriøst?! Idag?! Av alle ting. Formen var så fin. Humøret var på topp. Jeg gledet meg på bursdagsfeiring. Formen holdt seg for en periode, men så raste den ned. Før jeg visste ordet av det var jeg så dårlig at jeg visste hverken opp eller ned på meg selv.

Endte med at vi reiste hjem. Jeg rett i seng. Så her har jeg ligget siden i halv fem tiden og vridd meg i syk hodepine. Klokka 21 tok jeg medisinene mine for natta og ibux - nå, fem timer senere, er hodepinen borte og formen stigende. Midt på natta av alle ting. Eneste grunnen til at jeg er våken er Julian - han ville jabbe litt, holdt på en liten time nå. Søtingen. Han har fått kommet over i senga med mamsen og storesøster han også, en sjelden gang er det lov :) Greit mannen er borte, for han hadde ikke hatt sengplass, heheh!

Men denne dagen skulle jo ikke bli sånn :( Midt i nattens timer har jeg sendt unnskyldninger på sms til familien min. Jeg føler jeg var direkte ufin mot de. Ufordragelig. Det fortjener dem ikke, selvom formen min er dårlig. Så her ligger jeg, med verdens dårligeste samvittighet og håper virkelig jeg føler meg verre enn det jeg egentlig var .. Unnskyld nok en gang - jeg er så glade og takknenmlige for alt dere gjør for meg :)

Jeg vet hvertfall med hånden på hjerte at jeg må ROE meg enda mer ned. Jeg presser kroppen altfor mye. Det er det nå slutt på. Jeg vil nyte dagene og være tilstede: ikke sove pga for mye pressing. Alt kan fordeles og gjøres i mitt tempo.

Takk gud for at tante var her i går og at hu sover her i natt. Hadde ikke klart meg uten henne, akkurat nå.
Jeg har fått tildelt verdens beste familie på alle kanter - akkurat nå føler jeg de har fått den værste av de værste selv. Takknemlighet og kjærlighet skal de hvertfall få vite at jeg har ovenfor dem!

Kanskje prøve å nyte resten av natten, siden vi alle svever nærmest på rosaskyer ;)

Edit : Ja, jeg går på kortison. Matlyst ifra helvette. Kommer til å trille om dette fortsetter. Jeg har medrol også, men går ikke på det fast. Tar apiprhan(?) etterbehov :)

Peanøttsmør og o'boy.

Barndomsminner. Jeg elsker de små barndomsminnene som dukker opp og gir meg god stemning. Spesielt på en søndagsmorgen. Jeg koser meg med frokosten, mens barna leker seg rundt meg, enda i pysjen men gode og mette. Clutch er også med på leken. Vi har tent lys i leiligheten og dempet lyset. Vi NYTER livet.

I går kveld hadde jeg det helt awesome. Helt alene. For første gang siden jeg ble sykere, følte jeg meg faktisk ikke syk. Jeg hadde litt vondt, men ingenting som ikke kunne glemmes. Synet var bra. Hodet var bra. Balansen var bra. Ordene var bra. Ja. Alt var bra. Jeg følte meg som Kristina igjen, og det var SÅ deilig. Jeg snakket flere timer i telefonen, bare fordi jeg hadde lyst. La meg ikke før i to tiden og jeg har sovet som en drøm. De tre siste nettene har jeg vært lysvåken midt på natta, sånn 04ish. Men ikke i natt. Clutch lå hos meg til klokka halv fem, eneste jeg har vært våken før barna våkna litt over 07. Ikke er jeg noe særlig trøtt heller, om jeg så blir så er det verdt det. Jeg hadde så godt av den kvelden og formen i går kveld. Jeg svever litt psykisk på en måte.

Jeg trenger det nå. Å føle meg fri psykisk. Det har vært noen tunge dager psykisk, det hjalp ikke stort når håret begynte å falle igjen i går. Jeg var ikke forbredt. Men nå er det greit igjen, det er jo bare hår. Og jeg ser smashing ut med lue ;)
Jeg trengte en utblåsning. Mannen ringte tilfeldigvis veldig dårlig og fikk hele bomba. Skal sies vi snakka i over 1,5t og at 15min var fruen sur. Han tar i mot alt den mannen der. Rart jeg elsker han?! Brøle, gråte og le om hverandre, uten at jeg må forklare. Han forstår og han er der. Jeg klarer meg ikke uten. Han er den rette. Jeg har aldri vært mer sikker! Vi har det så bra i forholdet også nå, vi kommuniserer på et høyere plan og vi møtes på halvveien. Lite uenigheter og mye positivt. Kunne ikke hendt oss på et bedre tidspunkt. Takknemlighet.

HVERDAGSGLEDER. Seriøst. Jeg får ikke sagt det nok.

I dag skal dongribuksa og den freshe ny genseren min på kropp. Julian skal ha ny dongri med tøft tilbehør og Lillian skal ha kjoooole. Vi skal nemlig feire en forsinket 3årsdag til verdens nydeligste jente - 1mnd på dagen etter hun fylte år. Pga innleggelse ble bursdagen hennes utsatt, men heller litt for seint enn ikke i det hele tatt :)

Magen jobber fortsatt i mot meg. Så idag måtte jeg ty til en shot. Medisinene gir meg en matlyst i fra helvette. Jeg har lyst på mat konstant hele tiden. Alt i fra peanøttsmør til makrell i tomat. Jeg prøver å spise ofte men lite nå da, og det funker greit. Men mageknipen er der.. Nå er det jo også full stopp så kanskje ikke så rart det blir vondt. Morfin stopper opp - antibiotika løser opp. Da var det vinn vinn. Nå er jeg ferdig med antibiotika og da ble det ikke vinn vinn lengere. Samtidig føler jeg meg små lammet i underlivet når jeg tisser. Generellt små lammet fra livet og ned. Føler meg kald i huden og alt for dårlig blodsirkulasjon. Ikke for det, jeg er ikke akkurat den mest aktive for tiden heller da. Så sikkert mye som kan spille inn her.

Åh. Jeg håper jeg får flere slike kvelder som i går. At det blir oftere gode kvelder enn dårlige. Det er jo så deilig å føle på livet. Gledene. Øyeblikkene. Jeg priser meg lykkelig over alt det magiske jeg får oppleve. Jeg kunne skrevet en bok om hverdagsgleder, det er SÅ mye.

Ønsker dere en fabelaktig søndag. Jeg har på feelingen at dagen vår blir insane herlig! :)

Ungdomsskolen, y0

Fremgang.

I natt ble det seint. Jeg gikk litt ned i kjelleren og ble sittende der. Altså, ikke bokstavelig, men psykisk. Jeg presset meg over medisinene og ble lys våken. Ble sittende å tenke, gruble og spekulere. Det er mange tanker som oppstår hvis man bare slipper det løst. Men selvom jeg følte jeg datt litt ned så var det på en god måte denne gangen. Jeg klarte det uten å bli helt ødelagt, det gjorde godt. Samtidig som jeg følte lettelse. Mestring.

Det er fremgang både psykisk og fysisk. Det er så godt. Å føle at man blir bedre. Jeg står opp samtidig med barna og i dag luftet jeg også Clutch. Jeg har hatt en dag hvor jeg ønsket ro. Jeg har krevd ro. Svigerfar har nå reist hjem igjen og jeg har ønsket å få være alene. I morgen tidlig skal jeg prøve meg med alt ansvaret alene og jeg tror det går over all forventning. Jeg gleder meg. Jeg trenger dette.

Å tilbringe kvelden alene med Clutch kjenner jeg gjør veldig godt nå. Jeg skal legge meg tidlig og jeg skal bare slappe av. Spare krefter og komme meg litt ovenpå igjen. Nå skal jeg se MEG selv og lytte til hva min kropp trenger.

Jeg har vært ute i dag. Vi gikk en liten tur bortover veien her. Når jeg hadde vognen å stø meg til så gikk det overraskende bra. Ingen støtteskritt, det var godt det. Første trilletur siden innleggelse. Det lengste jeg har gått så langt etter jeg ble dårligere og det føltes godt. Både for kroppen og psyken. Igjen : mestring. Det er fremgang.

FREMGANG

Ikke helt som forventet.

Vet dere, jeg har faktisk ikke fortalt det før men føler det faktisk er på sin plass å fortelle hva jeg føler rundt dette. Det har virkelig plaget meg opp og ned i mentet.

Når jeg ble syk så gikk det ikke lang tid før jeg gikk ut i intervju på nettet - der jeg la ut om MIN historie om sykdommen og det å være så ung med brystkreft. Jeg har alltid vært så åpen til dere om sykdommen, latt dere tatt en del i livet mitt og følelsene mine. Ikke minst følelsene mine! Dere får vite ekstremt mye, kanskje til og med for mye. Og jeg har forventet minimalt tilbake, føler jeg selv. En ting har jeg forventet og det er at dere respekterer at Kim Roger sin sak ikke blir omtalt her på bloggen. Det har de fleste respektert og grunnen til at vi ønsker det sånn er pga barna våre. Ikke for at de ikke skal få vite, men fordi at de skal slippe å lese om det på nettet. Vi som foreldre skal fortelle og forklare etter beste evne.


Likevel er det nå sånn at noen har tatt seg friheter til å sende mail til de som skreiv intervjuet om meg den gangen, og kom frem på mail om dette til meg mens jeg nå var innlagt på sykehuset - vedkommende har faktisk uttalt seg om saken til Kim Roger og mente det var feil av meg å omtale han som en god ektemann og pappa. Nå i ettertid innser visst vedkommende at dette var feil og ville derfor lettet hjerte sitt til meg. Vel, det ble ikke mottat i god jord fra min side og jeg mistet all respekten for vedkommende!!


Poenget mitt er at jeg faktisk fikk meg en liten AHA opplevelse : er det feil av meg å dele så mye med dere som det jeg gjør??
Jeg forventer så lite tilbake og likevel fikk jeg dritt tilbake. Det er så skuffende. Kan ikke de som ikke liker det de leser her bare la være og krysse på den røde kanten øverst i hjørnet?!
Heldigvis har ikke dette gitt meg noen konsekvenser og jeg håper ikke det kommer til å gjøre det heller. Men betenkt har jeg blitt .. Er det verdt det?! Bloggen er for meg terapi og hjelper meg daglig med min kamp. Men hvis det er sånn det skal være fremover så vet jeg ikke om jeg vil dele livet vårt på denne måten. Men jeg kan vel kanskje ikke forvente noe annet? Kanskje jeg har vært naiv som har håpet at jeg kom til å bli respektert på dette området?

Jeg måtte bare lufte tankene mine i nattens timer.

Alone.

Jeg er alene. Helt alene. Radioen står på, cola er fyllt i glasset og jeg spiser tortilla chips.
Etterpå skal jeg dusje. I håp om at jeg ikke blir for utslitt.

Første gang på lenge jeg faktisk er helt alene. Og helt ærlig : det er deilig.

I går fikk vi en stor pose med klær til Lillian - jeg er målløs av takknemlighet. Ull er gull, sier jeg bare. Hun har virkelig klær for hele vinteren og klær jeg har ønsket meg har vi plutselig arvet. Skogstad jakker, janus ull og mye annet fint. Så heldig som vi er :)

Oppå det hele får jeg noe nytt og oppfriskende i klesskapet. Et pluss med å ha familie i Oslo er at de kan handle de tingene lille Oppdal ikke har. Ny stormberg jakke og ny herlig pysj. Jeg blir som en liten dritunge på julaften ;) Gleeeeder meg.
Onsdagen kan heller ikke komme fort nok, da kommer Hege hjem. Jeg gleder meg til det :)

TANTE. Vet dere hvor mye den dama betyr for meg? Nei, det kan dere umulig vite. Jeg har ikke et ordforråd stort nok til å forklare selv en gang. Tante har blitt min viktigste støttespiller nå, hun er her for meg 24/7 - hjelper meg med barna, med psyken og med generellt alt rundt meg. Mine ord og følelser kan ikke beskrive min takknemlighet og kjærlighet for tante. Hvis hun vet en tiendedel så er hun heldig og da er jeg glad. Jeg vet hun leser bloggen min og hun fortjener all den skryten hun kan få av meg (jeg er jo så dårlig på å fortelle, da sipper jeg bare).
Så tante : TUSEN MILLIONER TAKK FOR AT DU ER DU OG AT DU STILLER OPP FOR MEG HELE TIDEN!! Looove you big time!

Dagen i dag er litt bedre enn i går. I dag tar jeg det med ro og stresser ikke for noen ting. Taco og lørdagskos står på menyen. Glær mæ! Heej

Ja, for tenk - den blir deeeil!

Som dag og natt.

Sånn rart modus. Der man ikke vet helt hva man vil eller føler.
Jeg trekker meg unna folk, grøsser med tanken på å ta telefonen hvis den ringer - men plutselig så er det helt greit igjen. Med andre ord så vet jeg aldri hvilket humør jeg er i. Det svinger som dag og natt. Det er sånn det trenger å være nå. Det er behovet mitt, akkurat nå. Jeg har mine utvalgte som jeg klarer å være meg selv med. Det er så vanskelig å forklare. Jeg får det bare ikke til..

Jeg gidder ikke å bli analysert pga en sms jeg skreiv, eller fordi jeg svarte sånn og sånn i telefonen. Da er det bedre å bare trekke seg unna. Jeg kan ikke forvente at alle rundt meg forstår hvordan jeg har det nå, for jeg vet faktisk ikke selv hvordan jeg har det. Jeg vet bare at jeg må akseptere min egen kropp og mine egne følelser sånn som det er nå, og håpe at de rundt meg gir meg litt tak høyde og forstår mine ups and downs.

Nå har pappa reist hjem igjen og jeg stor gråter innvendig. Anne Marthe er her og det gjør godt nå. Tante er også her, så jeg har både hjelp og selskap. Jeg er så glad for det.
Skulle så gjerne hatt pappa her hele tiden, jeg er ei skikkelig pappajente og liker ikke å si farvell til han.

Idag er jeg i et rart modus.

HJEMREISE!!!

What a day. Sånn type klissklass lykkerus modus. Denne dagen ble mye bedre enn forventa. Hvorfor? For det første så skal jeg hjem til min egen seng. For det andre så får jeg endelig barna mine rundt meg. For det tredje så er pappa med meg. Og for det fjerde så kommer Fossen med møllamat.

Det eneste jeg nå mangler er Clutche gutten min. Min tredje baby. Jeg har alltid drømt om tre barn, men jeg vil faktisk ikke ha flere har jeg funnet ut. Clutch ble min siste lille baby. Ikke vil jeg gå gravid igjen og ikke vil jeg føde. Uansett så hadde det vært umulig om jeg hadde ønsket meg et barn til, derfor er det så perfekt at jeg føler lykken er komplett og at jeg har akkurat det jeg ønsker meg. Sånn litt til opplysning bare, hehe ;)

Ja, og oppå det hele så føler jeg meg FRESH. Idag har jeg på meg puppene mine for første gang på lenge og mine egne klær fra topp til tå - og sminke. Jeg vil med hånden på hjertet si at jeg for første gang på SEKS år er fornøyd med kroppen min. Ja, faktisk - FORNØYD!!
Selvtillit.

Nå venter vi på barna, så skal vi hjem. Mannen får ikke bli med, og det er så synd men heldigvis er pappa med meg idag :) Jeg føler meg som kongen på haugen, oser av selvtillit og lykke. Og jeg gleder meg til en velfortjent røyk ved hjemkomst! ;)

Fremskritt?

Null bivirkninger av strålingen i dag. Ikke har jeg følt et behov for å sove heller. Dette må jo være gode tegn?

Idag har jeg gått på vekten, og den har stangnert. Hurra, tror jeg ;) Føler meg helt ok nå. Mangler 3kg til startvekten med Lillian er på plass, men de 3kg får bare ligge, det har jeg fått streng beskjed om! I samme slengen så valgte jeg å GÅ til vekten, for så å gå meg en runde i korridoren her (første gangen siden jeg kom hit) og prøve å teste formen litt. Litt ustø og ikke helt med føler jeg, men jeg har uansett gått lengere enn jeg har gjort på flere uker.. Og det, DET må være fremgang.

Jeg har også klart meg uten intravenøst med morfin idag, idag har jeg klart meg med tabletter. Og det er jo også gode tegn. At smertene blir mindre og jeg klarer å vente på effekten av en morfin tablett er jo bare positivt. Jeg skal jo tross alt hjem og da får jeg ikke intravenøst når jeg trenger det. Jeg må bli flinkere på å kjenne kroppen og ta morfin før jeg er på topp. Der får jeg litt fyfy, for jeg venter for lenge. Sukk!

Ikveld er det greys og privat praksis - jeg gleder meg.
Barna har vært her stort sett hele dagen, så har mannen og svigerfar vært innom også. Mannen er på boysnight, det fortjener han :) Jeg har fortsatt pappa'n min her. Gode pappa'n min. Så nå skal jeg slappe av etter dagens trimtur, hehe ;)

God morgen, Norge.

Jeg er SÅ fornøyd med måten Sandra har skrevet min historie på. Helt perfekt, om jeg kan si det selv.
Jeg føler virkelig budskapet mitt kommer frem og at jeg blir fremstilt som MEG. Som den jeg er og hvordan jeg tenker på livet.

Jeg har faktisk fått tilbudet om å eventuelt stille på tv skjermen også. Første jeg tenker er 'Iiik', men så igjen : skal jeg være tøff nok?
Mye jeg tenker på er jo øyet mitt. Jeg føler meg ikke så fresh i ansiktet og plutselig vise meg på tv er en tanke skremmende. Men hallo?! Dette er en god sak, hvorfor skal jeg bry meg om at øyet mitt er litt på bærtur pga sykdommen?! Bare tull på meg. Så jeg setter meg i tenkeboksen og vurderer det. Hva tror du? ;)


Her er linken, for dere som måtte ønske å lese :
http://www.tv2.no/gmn/tobarnsmor-kristina-21-fikk-brystkreft-som-20aaring-3894908.html

Og igjen, tusen takk, Sandra :)

En god dag.

Jeg våknet til en mail, som jeg dog trodde var koselig, men som viste seg å være masing om jeg kunne anbefale bloggen hennes, siden jeg hadde en del lesere og lå på topplisten. Vel, denne jenta sender sikkert samme mail til alle andre, men jeg ble mildt sagt satt ut. Jeg føler jammen meg hun vil utnytte min sykdom til å få seg lesere - så for de som måtte lure : jeg er ikke interessert i å anbefale noens blogger for å øke leser tallene dems :)

Ellers så ble det en natt med lite søvn. Medisinene gir meg en uro og jeg får ikke bunnet meg i søvnen. Ble liggende til i halv 11 tiden før jeg orket å gjøre noe særlig ut av meg. Forhåpentligvis blir denne natten bedre, da jeg får mer 'hjelp' til å sove.

I dag kom endelig barna på besøk. Mammahjertet sprekker av kjærlighet. Lillian la seg i fanget mitt, spurte om å få nuss, etterfulgt av 'ælske d, mamma'. DA føler man seg elsket da. Julian gliser rundt når han ser meg og sitter mer enn gjerne i mammas fang for å kose. Jeg er overbevist om at jeg har de to flotteste barna i verden!!

Mannen har også vært innom. Vi fikk litt tid alene til å prate på og det gjorde litt godt. Bare at han er her gjør meg godt. Skulle ønske jeg kunne trylle han ferdig med soningen så vi hadde hatt han hjemme med oss hver dag. Men sånn er det ikke, knappe to mnd igjen, håper jeg. Det klarer vi. Da er dette et tilbakelagt kapittel i livet vårt :)

Så fikk jeg stor fint besøk av tante, Eddy, Hege og Malin. En glede i seg selv når den gjengen kommer inn i rommet. Ekstra godt at Hege var med, hun bor litt i lengste laget unna. Heldigvis kommer det gode klemmer, ord og godt humør når vi omsider samles. Så glad i den gjengen! Hjerteglede <3

Pappa er tilbake igjen, i sengen ved siden av. En natt gikk fint alene, men jammen godt han er tilbake igjen. Jeg trives best med folk rundt meg nå. Virkelig.
Etter en lang dag skal vi omsider finne senga. I morgen er det ny stråletime og jeg gleder meg til å ned på strålen for å møte Bente. Bente, mitt fargekart i denne sykehushverdagen :)

Jeg tror denne dagen er en av de bedre på lenge :) ikke at jeg har vært her så lenge da, men lenge nok, hehe.. Humøret stiger med formen, håper jeg ;)

Blunkesmilefjes ;) Jeg sliter skikkelig med det ene øyet mitt, så litt blunking blir det i løpet av en dag. Vi kan kalle det uskyldig flørting, haha!

Nei, nok tull. Søvn : ja takk. God natt :)

Slapp-dag.

Idag fikk kroppen bestemme. Idag sa kroppen stopp. Den ville slappe av og roe helt ned.
Mammahjertet gråter etter barna mine, men idag var det best å ta dagen rolig. Jeg trengte en slapp dag, bare ligge rett ut og føle kroppen ligge på lading.

Jeg er veldig røyksjuk, men holder meg hard. Jeg tok min siste røyk på onsdag og skal ikke røyke før jeg er ferdig med stråling. Hvis jeg da ikke har behov for mer så slutter jeg helt. Men akkurat nå er strålingen målet!

Pappa har jeg sendt til Oppdal med kjæresten. De tilbringte dagen her og Birgit hadde med sjokoladekake til meg - nam! De reiste på hytta for å koble av litt og jeg skal prøve meg på en natt her alene. Jeg tror det skal gå bra. Jeg tenker litt tv og mye søvn :)

Nå er mannen og Robert her. Fått meg ny cardigan av mannen og Robert hadde med potetgull og dip - bra lørdagskos!
Jeg blir ikke helt alene når venner og familie kommer innom på besøk :) Det gjør godt, å være alene hele tiden er ikke noe OK. Men jeg må prøve føler jeg. Heldigvis kan jeg ringe hvis det blir tøft. Jeg er bedre psykisk nå enn på onsdagen. Kanskje jeg mestrer det og det er et oppløft :)

En rolig lørdag. I morgen kommer hjerteskattene mine og jeg gleder meg!! Får også besøk av familie, så jeg blir ikke så mye alene - godt. Trygt å føle familie og venner slår ring om meg :)

Støtt Rosa sløyfe aksjonen!!

Mine gode venninner på facebook har satt i gang den bilde kampanjen som støtter rosa sløyfe aksjonen. Og jeg er så stolt over at disse jentene gjør dette, for meg og for andre!
Dette er bare en liten brøkdel, de har fått med seg kjempe mange, ja - til og med mannen min har blitt med :

Det er oktober. Rosa måneden. Det er viktig å støtte den rosa sløyfe aksjonen! :)

Jeg er så stolt over å kjenne disse menneskene. Ikke bare viser de meg støtte, men de løfter meg opp og gjennom alt det som skjer. Jeg har blitt så utrolig glad i mennesker jeg ikke en gang har møtt her i livet mitt - det er helt utrolig <3

Tusen takk, damer - for alt det dere gjør!

Fine dager.

De siste dagene har jeg hatt mennesker rundt meg hele tiden, det gjør veldig godt men jeg blir veldig sliten også.
To strålinger er unnagjort og de har slitt meg veldig ut. Håper det med dagene her blir bedre.

I dag har jeg vært i kontakt med God morgen, Norge og jeg er spent på resultatet. Jeg skal gi dere beskjed når alt er avklart og jeg vet mer om dette.

Barna kom endelig på besøk idag og det var ren glede for mammahjertet det. Julian sa faktisk mamma til meg - mammaglede! Lillian storkoste seg og passet på at mamma hadde det fint. Godt å bare få kose og klemme dem - babyene mine!

Nå er det bare jeg og pappa igjen her. Mannen dro akkurat og jeg ligger langflat i sengen og tenker det blir tidlig kveld ikveld. Føler meg bare ufattelig sliten idag. Soooove!

Spredning til hodet.

Det høres forferdelig ut. Jeg skjønte det og var forbredt på det - men dette var jeg ikke forbredt på. Jeg trodde/håpte på at det gikk ann å operere, det går ikke. De sluttet å telle da de passerte 20 svulster. 20?! Hvor urettferdig er ikke denne sykdommen?!?

Jeg starter behandling allerede i morgen. Stråling. Fem behandlinger. Forhåpentligvis fungerer strålingen som den skal, hvis ikke blir saken desto verre.
Dette er siste håp. Hjelper ikke strålingen er håpet ute. Da er kampen over. Da er det plutselig bare snakk om tid. TID?! Hva faen..? Så urettferdig. Jeg har grått og grått og grått.

Jeg har klartret et par steg oppover stigen. Denne gangen er stigen uendelig lang. Men så lenge det er liv er det håp, sant?!
Legen tror og mener strålingen gjør effekten sin, så jeg hvertfall får mer tid. Om alt forsvinner kan vi ikke vite, men å minske det og gi meg mer tid er fullt mulig.
Jeg lever i håpet nå. Håpet er det eneste jeg har igjen. Men håp er mye. Psyken er halve sykdommen. Det kan jeg ikke glemme! Jeg skal ikke glemme. Barna, mannen, familien og venner. Alle betyr noe.

Men nå er det tøft. Heldigvis har jeg masse mennesker rundt meg som viser meg kraftig omsorg og som gir meg kjærlighet.
Jeg trenger tid på å hente meg inn igjen.. Men jeg henter meg inn igjen. Jeg klatrer opp på hesten igjen. Jeg gir meg ikke, ikke uten kamp.

Hatt mye besøk i dag, av mormor, Eirin, tantegullet, svigermor, mannen og i kveld kommer Bente for å natte over. I morgen kommer mormor, bestemor og tante. Godt jeg har så mange som løfter meg opp. Jeg hadde ikke klart meg uten...

Send meg styrke. Gi meg håp. Lag stigen kortere. Bare gjør det bedre!

Lååv ju

'Låv ju' - å høre sin egen datter si dette i telefonen, med flere setninger der hun ønsker meg hjem er både magisk og ufattelig tungt for mammahjerte. Men å høre at hun trives gjorde veldig godt og samtidig høre at jeg er savnet og at hun er glad i meg.

Fortsatt innlagt. Medisinene fungerer og jeg er i bedre form. Jeg er mye våken og med mindre smerter. Hodepinen er borte, takket være medisinene. Har tatt MR idag og venter på svar som jeg mest sannsynlig får i morgen..
Det at medisinene fungerer er veldig bra, og et godt tegn. Men igjen, et dårlig tegn : det mistenkes spredning til hodet. I morgen får vi svar, om det blir stråling eller operasjon. Jeg forbreder meg på det værste, tror det er lurest.

Saaaaavner babyene mine. Men mannen er en god trøst. Forhåpentligvis får jeg besøk av dem i helga!

Innlagt.

Ble sendt med ambulanse i dag. Formen har mildt sagt vært på bunn idag. Nå håper jeg at jeg er i gode hender og at de finner ut hva som er problemet..

Håper på kort opphold, jeg savner barna mine sånn.. Heldigvis er mannen her med meg!

Ikke helt.

Litt bedre. Men ikke helt bra. Hodepinen forsvant i løpet av dagen i går og for første gang på flere dager fikk jeg i meg mat. Jeg klarte å være våken fra i tre tiden til i ti tiden. Så var jeg nokså utkjørt..

Våknet idag og håpte egentlig at det verste nå var over. Den gang ei.. Hodepinen er borte. Men alt gikk rundt og endte med oppkast.
Nå føler jeg virkelig på redselen om at det er spredning til hodet. Det kan sikkert være noe annet, men akkurat nå går alle odds i mot meg.. Jeg dør innvendig av redsel. Jeg vil ikke. Kan ikke. Jeg vil være frisk. Dette er så urettferdig!!

Gi meg styrke.

Fineste jenta mi som er så omsorgsfull og tålmodig! Elsker.

Make it go away..

Jeg blir gal. Dag tre med intens hodepine. Jeg klarer ingenting. Jeg ligger rett ut, enten på stua eller i senga. Jeg har null kontroll lengere, plutselig sover jeg igjen. Jeg sover mer enn jeg er våken. Jeg klarer ikke å ta meg av barna. Takk gud for svigerfar!! Denne gangen hadde jeg ikke klart meg uten.

Jeg er bare så redd, redd for at dette ikke går over og redd for at jeg blir sittende så hjelpesløs og lite deltakende. Dette kan ikke være evig. Jeg gråter mine modige tårer, for dette er et levende helvette og jeg får ikke til å være den mamma'n barna mine trenger og er vandt til..

Make it go away.

Æsj, for en form.

Åh. Sånn typisk skulle alt bare blir dritt i går kveld. Pga kraftige smerter valgte jeg å ta smertestillende - da fikk jeg ei helvettes hodepine som har holdt det gående i snart et døgn.
Jeg har faktisk sovet store deler av dagen og ikke orket å gjort så mye. Barna er det svigerfar som har tatt seg av. Hadde jeg vært alene i dag så vet jeg ikke hva jeg skulle ha gjort. Følte jeg pintes sakte men sikkert.
Utallige paracet og kaldekluter er brukt. Jeg er litt bedre, så jeg klarer å holde øynene åpne.

Men dette er pain. Jeg er ikke glad for disse bivirkningene..

Dagene flyr av sted.

Dagene flyr av sted. Jeg føler ikke jeg har noe å fortelle dere. Det blir jo det samme gamle? Jeg har en uhelbredelig sykdom, og psyken blir deretter. Dere må bli lei av mine buhu innlegg?!

Anyway, jeg går fortsatt på OFF modus. Vil ikke føle, kan ikke føle. Bare mannen ringer meg nå så gråter jeg nesten, jeg savner han så innmari!! Jeg trenger han oppi alt det vonde nå, virkelig. Vi trenger hverandre.. I starten var det plutselig litt godt å være alene, siden vi har gått oppå hverandre siden januar -men nå, eller bare et par dager etter han dro har blitt ensomme, lange og fæle! Jeg VIL ha hjem mannen min. Forhåpentligvis kommer han hjem til jul, for godt.

I morgen drar vi til Kyrksæterøra, noe av huset har faktisk kommet på tomta - så jeg er kjempe spent på å få se. Dog skremmer tanken meg på å flytte dit - jeg gleder meg til selve huset og tilværelsen, men jeg har ingen venner der. Jeg har bekjente gjennom jobben og familien til Kim. Jeg kommer til å bli fru venneløs. Sånn sett savner jeg nok Oppdal masse, da alle bor her. Men igjen, vi har fått den fine tomta og får det fine huset. Det er jo en drøm i oppfyllelse. Litt blandene følelser, men jeg gleder meg mest altså!

Både jeg og barna gleder oss stort til få hjem Kim Roger i morgen. Barna lyser opp når de ser pappa'n sin og jeg lyser opp av å se mannen min. Det skal bli godt å få helgen sammen, selvom den går altfor fort..

Nei, nå må dagen begynne! :)

Sliten.

Etter øking av smertestillende så fikk jeg tøffe dager. Kroppen blir helt gåen og jeg har følt meg litt bortevekk. I går ettermiddag ble det mye bedre og store deler av dagen i dag. Men så ble det oppstart av ny cellegift igjen idag og nå sliter jeg seriøst med å holde meg våken. Sovner nesten stående..

Veldig slitsomt når jeg er alene. Men en time igjen så starter legginga på de små. Julian er trøttfis nå, så han kan snart få grøt og legge seg.

Ellers er jeg fortsatt i OFF modus, og derfor lite update herifra. Jeg vil ikke snakke, vil ikke tenke og vil ikke føle, akkurat nå. Det er det beste akkurat nå.

Gleder meg til helga, da har mannen perm og vi skal feire begge to med venner og familie på Kyrksæterøra :) Skal også bli godt med litt avlastning!

Enda en sykehusdag overstått.

Og det går jo nesten aldri som jeg håper og ønsker.

Cellegiften fungerer ikke. Så nå må jeg igjen begynne på ny type cellegift. To forskjellige faktisk. En tablett form som jeg tar en gang i uka og en salve som skal smøres på tilbakefallet. Forhåpentligvis kommer dette da til å fungere. Tålmodighet er et must med denne sykdommen.

MR av hodet er også bestilt, da synet mitt er helt på bærtur for tiden. De mistenker ikke noe, da jeg ikke har noen andre sympotomer. Men likevel greit å få det undersøkt, for min egel del. Dere ser forresten på bilder at det ene øyet mitt 'henger' litt. Skikkelig irriterende og ikke se klart. Føler meg litt desorientert.

Jeg må også øke morfin dosene mine. Jeg tar mye ekstra nå, og da tyder på at den langtidsvirkende dosen ikke er nok. Blir et par dager med en følelse av at jeg er dopa og veldig trøtt, men forhåpentligvis går det over - hvis ikke må jeg minske dosen igjen. Eventuelt øke kveldsdosen hvis jeg fortsatt ikke får sove.

Den type deprisjonen jeg har slitt med i det siste ligger å presser på. Jeg faller periodevis ned i hullet igjen. Mye av det som plager meg for tiden og som egentlig har plaget meg hele veien er barna. Redselen for dem. Og at de må igjen det samme som meg og mamma. Oppleve uhelbredelig kreft i ung alder. Det spiser meg opp innvendig..
Hvordan skal vi klare oss hvis det skjer? Jeg tenker mest på mannen. Tenk om han må se på alt jeg går igjennom, for så å miste meg. Og igjen gå igjennom dette med barna. Det er ikke rettferdig. Det er vel heller ikke så rart at jeg er redd for dette. Jeg gikk med redselen hele livet, også skjer det.. Jeg tenkte alltid 'hva er sjansene', men uheldig som jeg var fikk jeg det. Mine barn kan ikke være like uheldig. Mine barn kan ikke oppleve dette!!

Et menneske kunne sitte til se og hør og mene at hun ikke fortjente å få kreft - at det var tykke mennesker som spiste potetgull og røyka som skal få kreft. Hvem er HUN til å påstå noe sånt?! Ingen av oss fortjener kreft, absolutt ingen. Hun hadde fått nok pga at hun har sonet en dom på 12år. Tror hun ikke vi andre føler det samme? At vi ikke fortjener dette? Men vi unner da ingen andre sykdommen fordet. Det er hjerteskjærende å lese at et menneske kan si noe sånt.

Det er mye kreft tanker for tiden. Deprisjoner pga tankekaos og redsler for mine egne barn. Jeg MÅ komme meg ut av hullet, jeg skal nyte livet.
Jeg ber om at den nye cellegiften funker og at jeg føler meg bedre psykisk av å se effekt av det hele. Jeg trenger det nå. En opptur. Ikke nedtur. Det er nok nå, hvor mye må vi tåle?!

Jeg syns verden er så urettferdig!

Nervøs.

Jeg har det bra. Jeg har det ikke bra. Skjønn det den som kan. Føler meg veldig bra i perioder så kommer de nedturene da.. Da er det ikke bare bare.

Hatt gode dager i det siste, med besøk av gode venninner og familie. I dag har jeg til og med kommet meg ut døra. Trillet en lang og god tur. Godt for både voksne og barn.

I morgen er det ny tur på sykehuset og jeg har så mye nerver. Helt forferdelig! Men jeg har noe å glede meg til, da mannen blir med meg på sykehuset. Og når jeg kommer hjem har pappa kommet på besøk. Lykke!

Lillian er hos oldemoren sin på overnatting i kveld og jeg saaavner henne. Hun kunne ikke vært mer fornøyd da ;) Bare meg og lille gutt hjemme. Nyter stillheten ... og nervene. Wish me luck!

Litt bedre.

Jeg føler jeg nå går meg en opptur i vente. Jeg er ikke SÅ dyster som det jeg har vært og for hver dag som går blir det bittelitt bedre.

I morgen sender jeg gode tanker til mannen min som skal opereres. Det gjør vondt at jeg ikke har mulighet til å stille opp, men jeg tror han forstår.

I morgen er det også 18år siden min mor døde. Tenk at denne kreften klarer å gjøre så mye skade? Ta menneske liv og gi de rundt masse savn, sorg og smerte. Jeg vet hun er dypt savnet og husket på de beste måtene. Det gleder hjerte mitt, selvom jeg helst skulle hatt henne her med meg. Det er så mye jeg trenger en mor til. Så altfor mye.

Lilliusen er en energi bombe for tiden. Skal helst gjøre noe hver eneste time, hun vil dra på besøk. Det går bestefar John, bestefar Hans, oldemor og tante Eirin. Noen ganger vennene hennes også. Jeg tror ikke hun forstår at avstaden er litt for lang til å dukke opp på besøk når hun ønsker det!

Jeg vet hun har godt av å komme seg i barnehage nå, forhåpentligvis fra og med januar :)

Julian ruller, åler og styrer på, han har blitt en aktiv liten krabatt som elsker å være på gulvet.

Janei, ellers er det vel ikke mye nytt da jeg nærmest ikke har klart å kommet meg utenfor døra. Heldigvis har min bestemor tilbringt mye tid med Lillian så hun får seg frisk luft, selvom jeg ikke gjør det. Jeg finner alltid unnskyldninger for å slippe, utrolig nok aksepterer jeg dem alltid ;)

Med oppturen håper jeg det kommer mye godt, det må det gjøre. 'den sorte brønn' er ikke noe fun.
Jeg er forresten ferdig med vampire diaries (:(), så ikveld blir jeg forhåpentligvis film slave! Fin søndag, fans.

Fortsatt ikke bra.

Jeg vet ikke hva jeg skal si eller føle. Jeg vet ikke om jeg tørr å si det jeg høyt. Jeg holder meg selv gående her hjemme. Jeg prater lite om det som plager for, for å holde meg selv oppe.

Begge barna gir meg ufattelig stor glede om dagene. De viser meg så mye godt!

Jeg har håp. Jeg sitter hver dag å håper at dette skal ta slutt og at jeg kan leve et normalt liv, der jeg er frisk.
Jeg holder ikke orden på dagene, bare klokka.

Det blir bedre. Jeg trenger bare litt tid. Noen svar.


Kristina : Jeg er noens mamma. Jeg er noens kone. Jeg er noens datter. Jeg er noens barnebarn. Jeg er noens niese. Jeg er noens kusine. Jeg er noens bestevenn. Jeg er noens venn. Jeg er noens svigerdatter. Jeg er noens søster. Jeg er noens oldebarn. Jeg er noens forbilde. Jeg er noens pasient. Jeg er noens beskjent. Jeg er noens noe. Jeg er også for noen helt ukjent. Men jeg er meg. På godt og vondt. Don´t get my personality and my attitude twisted, because my personality is me, and my attitude depends on you! Enjoy. Kontakt? Facebook : haugbjorg.blogg.no. Instagram : wr00ng. Twitter : haugbjorg. Mail : haugbjorg@hotmail.com.

arkiv


Mai 2013
November 2012
Oktober 2012
September 2012
August 2012
Juli 2012
Juni 2012
Mai 2012
April 2012
Mars 2012
Februar 2012
Januar 2012

kategorier


Cancer..
Kim Roger`s innlegg
Motherhood &#9829;
Nothing .. and everything!
Pregnancy &#9829;

lenker



design av:


idawisth.blogg.no
hits