Mamma Kristina - Enda en sykehusdag overstått.

Enda en sykehusdag overstått.

Og det går jo nesten aldri som jeg håper og ønsker.

Cellegiften fungerer ikke. Så nå må jeg igjen begynne på ny type cellegift. To forskjellige faktisk. En tablett form som jeg tar en gang i uka og en salve som skal smøres på tilbakefallet. Forhåpentligvis kommer dette da til å fungere. Tålmodighet er et must med denne sykdommen.

MR av hodet er også bestilt, da synet mitt er helt på bærtur for tiden. De mistenker ikke noe, da jeg ikke har noen andre sympotomer. Men likevel greit å få det undersøkt, for min egel del. Dere ser forresten på bilder at det ene øyet mitt 'henger' litt. Skikkelig irriterende og ikke se klart. Føler meg litt desorientert.

Jeg må også øke morfin dosene mine. Jeg tar mye ekstra nå, og da tyder på at den langtidsvirkende dosen ikke er nok. Blir et par dager med en følelse av at jeg er dopa og veldig trøtt, men forhåpentligvis går det over - hvis ikke må jeg minske dosen igjen. Eventuelt øke kveldsdosen hvis jeg fortsatt ikke får sove.

Den type deprisjonen jeg har slitt med i det siste ligger å presser på. Jeg faller periodevis ned i hullet igjen. Mye av det som plager meg for tiden og som egentlig har plaget meg hele veien er barna. Redselen for dem. Og at de må igjen det samme som meg og mamma. Oppleve uhelbredelig kreft i ung alder. Det spiser meg opp innvendig..
Hvordan skal vi klare oss hvis det skjer? Jeg tenker mest på mannen. Tenk om han må se på alt jeg går igjennom, for så å miste meg. Og igjen gå igjennom dette med barna. Det er ikke rettferdig. Det er vel heller ikke så rart at jeg er redd for dette. Jeg gikk med redselen hele livet, også skjer det.. Jeg tenkte alltid 'hva er sjansene', men uheldig som jeg var fikk jeg det. Mine barn kan ikke være like uheldig. Mine barn kan ikke oppleve dette!!

Et menneske kunne sitte til se og hør og mene at hun ikke fortjente å få kreft - at det var tykke mennesker som spiste potetgull og røyka som skal få kreft. Hvem er HUN til å påstå noe sånt?! Ingen av oss fortjener kreft, absolutt ingen. Hun hadde fått nok pga at hun har sonet en dom på 12år. Tror hun ikke vi andre føler det samme? At vi ikke fortjener dette? Men vi unner da ingen andre sykdommen fordet. Det er hjerteskjærende å lese at et menneske kan si noe sånt.

Det er mye kreft tanker for tiden. Deprisjoner pga tankekaos og redsler for mine egne barn. Jeg MÅ komme meg ut av hullet, jeg skal nyte livet.
Jeg ber om at den nye cellegiften funker og at jeg føler meg bedre psykisk av å se effekt av det hele. Jeg trenger det nå. En opptur. Ikke nedtur. Det er nok nå, hvor mye må vi tåle?!

Jeg syns verden er så urettferdig!


  12 kommentarer

Postet av: mammakissa
jeg reagerte også på den artikkelen. helt høl i hue å sitte å si noe sånt.. Jeg håper virkelig de nye cellegift kurene virker, og at du blir bedre. Jeg syntes det er så utrolig trist at du og familien din må gå igjennom dette her. INGEN fortjener det. Jeg vil se dere vokse dere gamle og grå i det nye huset deres :D god klem!
14.09.2012, 21:21
URL: http://www.mammakissa.blogg.no
Postet av: Marthe
Dette var utrolig vondt å lese:( Kan bare ikke skjønne hvor urettferdig livet er:/ Kan lett sette meg inn i din store bekymring for barna. Selvom jeg er frisk idag, vet man aldri hva morgendagen bringer, og du har blant annet i din blogging fått øynene mine opp for å nyte nuet og tiden man har sammen. Sitte i sofaen og se barne-tv med gullene...<3 Kjemp videre Kristina, man kan komme langt med positive tanker. Men all respekt, en liten opptur hadde gjort seg... Men nå har dere gjort noen endringer i behandling og smertelindring, så da kan vi håpe effekten blir bedre. Tenker på deg og dine <3
14.09.2012, 21:55
Postet av: Eli
Kjære deg Kristina. Noen ganger er verden urettferdig. Men kanskje virker den nye cellegiften du skal forsøke. Jeg tror den vil det! Jeg er sikker på det :) Stor klem <3
14.09.2012, 22:03
Postet av: Reidun
Det er ikke mulig at du skal takle alt dette "alene". Det må være en menneskerett å ha mannen ved sin side i hverdagen når du gjennomgår det du nå nettopp gjør. Skjønner ikke hvordan du greier å ta vare på dine barn alene når du har det så tøft både psykisk og fysisk. Har selv to barn på samme alder som deres og synes til tider det er veldig slitsomt. Selv om storebror går i barnehage og jeg har mannen hjemme på ettermiddagene. Jeg vet ikke hvorfor mannen din er i fengsel (og det spiller heller ingen rolle) men hvordan er det mulig å gi avslag på søknaden deres. Jeg beundrer deg og synes du er knalltøff. Du får meg til å sette større pris på livet. Tusen takk. Nå håper jeg du får en opptur slik du fortjener.
14.09.2012, 22:33
Postet av: Torill
Kjære Kristina.

Jeg har ingenting fornuftig å si som kan ta bort redsel og tunge tanker. Jeg forstår så veldig godt hver eneste en av dem. Du elsker barna dine, det er helt tydelig. Du er en fantastisk mamma. Jeg ønsker så veldig gjerne at du skal få oppleve gode dager sammen med dem, uten angst, redsel og mørke hull.Jeg ber for deg kjære venn, om at Gud skal la deg sove godt om natten, og gjøre deg frisk. Tørke tårene dine og bre dynen over deg om natten.

Ingen ting jeg sier kan ta bort alt det vonde, men jeg håper alt vil snu, at medisinen vil virke, at morfinen vil ta bort smertene og at redsel og tunge tanker vil bli borte. At du på et vis vil finne glede i livet igjen, og klarer å nyte nuet.Vit at jeg heier på deg, med full kraft, ber for deg og tenker på deg.

Klem fra Torill, en søster.
14.09.2012, 22:47
Postet av: Bente
Kjære Kristina ,først av alt, takk for at du deler! Har tenkt på deg i dag. Nå synes jeg du trenger noen positive tilbakemeldinger ang. sykdommen din. Jeg erså enig med deg,verden er urettferdig. Det er ingen mening i at du en ung jente i starten på voksen livet skal få kreft. Forstår godt at du ikke ønsker at dine barn skal oppleve å miste mamman sin,slik som du gjorde. Det følger så mye frykt med denne sykdommen. Kan ikke si annet enn at jeg beundrer deg på alle mulige måter. Håper du får ei god helg! Klem fra meg!
14.09.2012, 23:55
Postet av: else
Kjære deg,dette var leit og lese,skjønner dine tanker og redsel for barna.Heldigvis vet vi ikke hva fremtiden bringer,det meste en bekymrer seg for skjer ikke...

Håper noen gir deg en hjelpende hånd,slitsomt med to små barn når sykdom rammer.

Håper du har noen og snakke med når depresjonen kommer og drar deg ned.

Skulle gjerne byttet med deg.

Livet er urettferdig.
15.09.2012, 00:01
Postet av: Astrid
Jeg tror jeg forstår følelsen med at man håper og håper men ingenting går som det skal. Jeg håper virkelig den nye cellegiften fungerer!!!
15.09.2012, 10:03
Postet av: Karoline
Dette var trist å lese, at du har det så vondt og med så mye usikkerhet hengende over deg. Jeg har ikke lyst å komme med "gode råd", men jeg har lyst å si at jeg håper at du skriver til oss både fra hullet og oppe fra hullet. Kanskje føstnevnte er det viktigste, jeg tror det er mye følelser som herjer i deg når du er der nede, og hvis du klarer å fortelle oss (eller andre) om de og hvis du klarer å erkjenne og kjenne på det som er vondt heller enn å fortrenge det, så tror jeg ikke det vil føles så ensomt og skremmende (men sannsynligvis enormt trist, inntil følelser, tårer og sorg får rensket opp litt). Og dessuten, så tror jeg vi er mange her som vil være der for deg - hvis vi får lov. God, oppriktig og varm klem til deg.
15.09.2012, 13:08
Postet av: thile
Holder hardt rundt deg og gir deg en stor oppmuntringsklem ♥ Ha alltid i tankene dine dette slagordet: Jeg skal leve i mange, mange år ♥ Stå på gi ikke opp, vi er med deg og loser deg gjennom alt, samme hva ♥

Jeg er kjempeglad i deg, ha en fin helg, med dine gode barn ♥♥♥
15.09.2012, 18:28
Postet av: thile
Hvordan staver man kjærlighet, sa Nasse?

Man staver ikke kjærlighet, man føler den! sa Brum?

♥♥♥
15.09.2012, 18:30
Postet av: Sandra
Legger igjen en stor klem, og krysser fingrene for at den nye cellegiften skal virke! Det må den bare, du fortjener å ha det bra.♥
16.09.2012, 11:06
URL: http://www.sandragundersen.com

Skriv en ny kommentar

Navn:


E-post:


Bloggadresse:




Husk meg?




Design av idawisth.blogg.no

Kristina : Jeg er noens mamma. Jeg er noens kone. Jeg er noens datter. Jeg er noens barnebarn. Jeg er noens niese. Jeg er noens kusine. Jeg er noens bestevenn. Jeg er noens venn. Jeg er noens svigerdatter. Jeg er noens søster. Jeg er noens oldebarn. Jeg er noens forbilde. Jeg er noens pasient. Jeg er noens beskjent. Jeg er noens noe. Jeg er også for noen helt ukjent. Men jeg er meg. På godt og vondt. Don´t get my personality and my attitude twisted, because my personality is me, and my attitude depends on you! Enjoy. Kontakt? Facebook : haugbjorg.blogg.no. Instagram : wr00ng. Twitter : haugbjorg. Mail : haugbjorg@hotmail.com.

arkiv


November 2012
Oktober 2012
September 2012
August 2012
Juli 2012
Juni 2012
Mai 2012
April 2012
Mars 2012
Februar 2012
Januar 2012
Desember 2011

kategorier


Cancer..
Motherhood ♥
Nothing .. and everything!
Pregnancy ♥

lenker



design av:


idawisth.blogg.no


hits