Mamma Kristina - Et helt år har gått.

Et helt år har gått.

Fra lykkerus til grus - det er helt uvirkelig at det er 1år siden jeg fikk sjokk beskjeden. Det var ganske spesielt å lese tilbake på hva jeg følte den gang og hva jeg føler nå. Det er så uvirkelig at det faktisk skjedde meg. Den dag i dag ønsker jeg fortsatt å rope "haha, e kødda", som jeg også den gang skreiv. Jeg husker dagen som den var i går. Jeg reiste inn i god tro, jeg skulle endelig få ha min første nattevakt, noe som passet bra siden jeg skulle på sykehuset om dagen. Jeg gledet meg så veldig til å prøve det. Jeg var så lykkelig over livet mitt, jeg hadde det så bra. Jeg hadde endelig blitt ferdig med utdanningen min og manglet bare lærlingtiden min - jeg hadde endelig funnet den perfekte arbeidsplassen, hvor jeg både følte meg velkommen og ivaretatt. 

 

For et år siden skreiv jeg at jeg skulle vinne kampen, jeg skulle ikke se at mine barn måtte vokse opp uten en mor, som det jeg har gjort. Jeg hadde viljestyrke, jeg hadde mål for fremtiden. Planen min var å være ute i mamma permisjon nå, være friskmeldt og klar for å tilbake i jobb etter permisjonen er over. Nå, 1 år senere, sitter jeg som ufør og med uhelbredelig kreft. Det var jo ikke sånn det skulle bli. JEG skulle jo vinne denne kampen jeg. Jeg skulle ha dette som et tilbakelagt kapittel som gjorde meg sterke som person. Jeg skulle komme sterkere ut av det og føle at livet virkelig er verdt å leve. 

 

Men nei, her sitter jeg. Jeg kommer ikke ut av det. Jeg kommer til å dø. Og mine barn står i fare for å vokse opp uten en mor, akkurat som meg selv. Jeg er livredd. Tankene om at jeg skal dø er helt forferdelig. Det at jeg ikke vet hvor lenge jeg har igjen sammen med familie og venner er helt forferdelig. Jeg er overbevist om at når den dagen kommer at jeg skal forlate alle jeg elsker og forlate denne jorden så er jeg klar for det og jeg aksepterer det - jeg håper hvertfall det er sånn det er, det MÅ være sånn. Det er for de rundt meg det blir verst, det er de jeg er redde for. Hvordan takler de det? Kommer de til å klare det? Gå videre i livet? 
Jeg har et mål for alle de jeg elsker : De skal huske de gode stundene og minnene, de skal ikke sitte igjen med vonde følelser for hva som ikke ble sagt og gjort. Jeg vil de skal sitte igjen med gode følelser når jeg er borte. Bare gode følelser.  

 

For et år siden skreiv jeg dette i innlegget mitt "Fra lykkerus til grus" :
"Jeg er 20år, mamma, gravid og gift. Også har jeg ondartet brystkreft. Rettferdighet, hva faen er det?!"

Nå, et år senere, skriver jeg dette : 
Jeg er 21år, mamma til to og gift. Også har jeg uhelbredelig kreft. Rettferdighet, hva faen er det?!  

Jeg er redd. Jeg er sint. Jeg vil ikke innse det. Jeg vil ikke akseptere det. 
Men jeg er lykkelig. Jeg er takknemlig. Jeg er glad. Og jeg jobber med å akseptere det.

 

Livet mitt ble sånn og selvom det er urettferdig så må jeg akseptere det og LEVE livet jeg har. Jeg aner ikke hvor lang tid jeg har igjen, men jeg VET at jeg skal gjøre det beste ut av det. Jeg vil gi mine barn all den kjærligheten de trenger og fortjener. Jeg vil gjøre gode gjerninger for ektemannen, venner og familie. Jeg vil at alle rundt meg skal vite hvor mye jeg elsker dem og setter pris på dem. Jeg har mange mål, mest for gi andre en glede over å ha kjent meg den dagen jeg er borte. Og ikke minst for å gi meg selv fred når dagen kommer at jeg ikke lengre har plass på denne jorden : Jeg skal føle at jeg har oppnådd det jeg ønsker for både meg selv og for de jeg elsker. 





Jeg vil være et menneske som alle husker, selvom jeg er borte. Jeg vil være et menneske som alle sier noe godt om, den dagen jeg er borte. Jeg vil være et menneske som ga andre noe godt. Jeg vil bli husket. Jeg må bli husket. Jeg vil at venner og familie skal kunne fortelle gode historier om meg til både barn, barnebarn og oldebarn.


 

Bildene er fra 1år tilbake. Jeg får gode minner av disse bildene.
Første gangen Kim kom hjem, gode kosestunder med babymagen og uforglemmelige kosestunder med Lillian. 
Jeg er så takknemlig for alle de menneskene som har vært med meg dette året og har løftet meg opp og frem!! Ord kan ikke forklare - TUSEN TAKK ♥ 


  13 kommentarer

Postet av: lilledagbok1
livet er ikke rettferdig.. Det går ikke an og forestille seg hvordan du har det ! Håper det skjer et mirakel, at du blir frisk <3 Ønsker deg alt godt :)
09.08.2012, 11:47
URL: http://lilledagbok1.blogg.no
Postet av:
Kjære Kristina!

Jeg føler så inderlig med deg og dine.

De rette ordene blir håpløse å finne.

Jeg husker så godt din mamma Lillian,- stå på kjære du !

KleMarianne
09.08.2012, 12:07
Postet av: thile
Kjære vakre Kristina ♥

Så nydelig skrevet..jeg er helt stum, har tårer i øynene. Jeg beundrer deg enormt, du er bare så sterk og flott! (Innerst inne er du sårbar, jeg vet, holderomdegklemmer).

Jeg kommer aldri til å glemme deg, men vennen, du kan leve i mange år ennu ♥

HÅP

Her kommer det

et magisk skrin,

fylt til randen

med en medisin

- av gode tanker

- varme klemmer

som en

"supervitamin"...
09.08.2012, 12:09
Postet av: Marte Tande
Kjempeglad i deg tøffeste Kristina<3
09.08.2012, 12:17
Postet av:
<3<3<3<3 jeg finner ikke ord...som passer...dette er så trist å lese... og urettferdig...
09.08.2012, 13:35
Postet av: Karoline
Dette var åpent og ærlig, og trist å lese. Samtidig er det her du viser styrken som bor i deg. Du gjør noe med det du KAN gjøre noe med, og du gir deg selv det beste livet du kan og fortjener.

Jeg har selv opplevd ting i livet som gjør at også jeg har kjent og kjenner frykten for å dø og sorgen over å ikke få det livet jeg ønsket meg eller fortjente. Teksten din treffer meg, selv om din situasjon er annerledes en min så er følelsene gjenkjenbare.

Jeg syns det høres ut som om du gir dine barn gode grunnlag i livene sine. Jeg kan ikke skjønne annet enn at din tid her på jorden setter tydelige spor. Og jeg tror det er sunt at du erkjenner at du både er redd og sint. Det er jeg og, og erkjennelsen av slike følelser er ubehagelig men også med på å drive meg mot et bedre liv innenfor de rammene JEG har. Vi vet ingen hvor lang tid vi har, og jeg tror bestemt at livet handler om å leve når vi lever. På godt og vondt. Det er et kunststykke, men det er mulig.

Ønsker deg alt godt og får lyst til å gi deg en klem.
09.08.2012, 13:40
Postet av: Sandra
For et sterkt innlegg. Jeg er SIKKER på at alle vil huske deg. JEG kommer til å huske deg, og jeg kjenner deg ikke en gang. Av det du skriver og bildene du legger ut lyser det godhet av deg. Og jeg tror og håper at du fremdeles har mange år igjen, selv om du har uhelbredelig kreft. Du virker som et fantastisk menneske og en fantastisk mor. Tenker faktisk mye på deg og er inne på bloggen din hver dag for å lese hvordan det går med deg. Klem fra noen du ikke kjenner =)
09.08.2012, 15:41
URL: http://www.sandragundersen.com
Postet av: may
sterkt å lese det du skriver har tårer i øynene.varme klemmer til deg.
09.08.2012, 20:04
URL: http://mammamay5.blogspot.com
Postet av: Eline :-)
Jeg leser bloggen din hver dag, bare elendig på å kommentere dessverre :(

Det motet du utviser er utrolig! Jeg kjenner på frykten din fordi jeg selv har slitt med dødsangst til tider. Jeg er frisk og fin, men redd for å miste de rundt meg og jeg er redd for å dø selv.

Livet er urettferdig, og ditt har jo så vidt begynt og du kan allerede se slutten. Det må være den største frykten og sorgen noen kan bære. Du virker som ei alle tiders jente, og jeg tror at du kommer til å oppnå ditt mål om å blir husket som ren godhet og kjærlighet!

Stå på, jeg gråter og smiler på dine vegne!

Et ordtak som passer deg bedre enn mange andre: "RIKTIG ANVENDT, ER LIVET LANGT NOK" aldri glem det.
09.08.2012, 22:19
Postet av: TONE-LISE KALVO
Utrolig sterkt å lese. Sitter igjen med tårer i øynene og et brist i hjertet.

Tenker på dere!
10.08.2012, 11:35
URL: http://tonelisekalvo.com
Postet av: Svigerfar
Tenker på hvor fort årene går.I dag er det akkurat et år siden æ kjørte min kjære svigerdatter til St Olav.Æ å lillian(barnebarn)satt ut i bila å venta på kristina(svigerdatter) tenkte ikke på at noe var galt.Helt til ei Syke søster ringer meg å ber meg komme inn.Da surra det mye tanker i hodet.Stolt av deg Kristina Haugbjørg.men er også stolt over min sønn Kim Roger Haugbjørg å mine barnebarn.
10.08.2012, 20:33
Postet av: Hilde-Gunn
Hver gang jeg leser bloggen din tenker jeg på hvor fryktelig urettferdig livet er. Jeg har selv to barn som er på omtrent samme alder som dine, og har ingen problemer med å forstå frykten din for å forlate dem for tidlig. Men selv om lovet er urettferdig, og du har blitt tildelt denne umenneskelige skjebnen, så står du likevel på. Du gir deg ikke. Du klarer å finne øyeblikk av lykke, og glede over ting i hverdagen. Det er det jeg prøver å lære av bloggen din. Selv om jeg ikke er i din situasjon, prøver jeg å se de positive tingene i stedet for de negative og finner små ting i hverdagen og glede meg over. Dette har du, din styrke og bloggen din bidratt til. Så du når lenger enn du tror, og berører helt ukjente mennesker. Jeg heier på deg, og regner med at du har mange fine år igjen sammen med dine kjære!
11.08.2012, 13:11
Postet av: lite hi
<3 hver kveld før jeg sovner ber jeg om et mirakel, og jeg vet at jeg snart må bli hørt. VerdensfinesteKristna!
11.08.2012, 23:23
URL: http://litehi.blogg.no

Skriv en ny kommentar

Navn:


E-post:


Bloggadresse:




Husk meg?




Design av idawisth.blogg.no

Kristina : Jeg er noens mamma. Jeg er noens kone. Jeg er noens datter. Jeg er noens barnebarn. Jeg er noens niese. Jeg er noens kusine. Jeg er noens bestevenn. Jeg er noens venn. Jeg er noens svigerdatter. Jeg er noens søster. Jeg er noens oldebarn. Jeg er noens forbilde. Jeg er noens pasient. Jeg er noens beskjent. Jeg er noens noe. Jeg er også for noen helt ukjent. Men jeg er meg. På godt og vondt. Don´t get my personality and my attitude twisted, because my personality is me, and my attitude depends on you! Enjoy. Kontakt? Facebook : haugbjorg.blogg.no. Instagram : wr00ng. Twitter : haugbjorg. Mail : haugbjorg@hotmail.com.

arkiv


November 2012
Oktober 2012
September 2012
August 2012
Juli 2012
Juni 2012
Mai 2012
April 2012
Mars 2012
Februar 2012
Januar 2012
Desember 2011

kategorier


Cancer..
Motherhood ♥
Nothing .. and everything!
Pregnancy ♥

lenker



design av:


idawisth.blogg.no


hits